Skumnisselykke

Nå er de her, skumnissene. De inntar mine nattlige drømmer med blekrosa nissedrakter og myke nissemager.

Tid for dugnad, folkens! Jeg har fylt bilen til taket i årevis med doruller av gjenbrukspapir man får kløe av nedentil, kjørt rundt og samlet inn juletraer og tomflasker, laget plakater og bestillingsskjema og dyttet podene ut døra i høljeregn, med plastpose til penger for å selge doruller, lodd, fyrstikkesker, kalendere og kransekaker.

●●De har hatt sine faste kunder i besteforeldre, onkler, tanter og naboer, for det har jo stort sett vaert nyttige ting, må vite. Og kundene har kjøpt, kanskje bittelitt fordi det var noe som var kjekt å ha, men mest for å vaere greie. For å vise at man bryr seg om andre, og gjerne også oppdra den oppvoksende slekt, som godtfolk skal gjøre. Det skal jo som kjent en hel landsby til for å oppdra et barn. Men nå har altså ettusentohundreogtjuefire skumnisser inntatt hjemmet mitt. Som to, ildrøde tårn ruver de tjue nisseboksene i stua, omkranset av klesvask, støvdotter og strengeinstrumenter, og må selges av poden til inntekt for klassetur. Nå kjenner jeg på motløsheten. For hvem i all verden gidder vel å kjøpe disse blekfete puddingene?

●●Skumnisser er da ikke noe man trenger; de er totalt unyttige. Det må da vaere mye enklere å selge doruller, tross alt? Et nødtørftig produkt. Hvordan skulle vi bli kvitt nissene? Og her er jeg ved dagens kjerne: Hvordan skulle VI bli kvitt dem? For dugnad krever jo sitt, både av store og små i en familie. Men i disse velstandsti- der, med livsviktige yogatimer for hu mor, spinningtimer for han far og alskens aktiviteter for ungene våre, «gjør vi det lettvint», sier vi.

●●Jeg tydde derfor umiddelbart til Facebook, og det første jeg så var en bekjent som solgte skumnisser for sønnen sin. – Ja, sånn er det blitt! En typisk curling-pappa som feier bort all motstand for barna, og selger det selv for dem for å gjøre livet lettere! Hvor er det blitt av skikkelige foreldre som gir barna sine oppseding i pliktfølelse og dugnadsånd? tenkte jeg med moralsk snurpeleppe. Før jeg sporenstreks gjorde det samme, tok bilde av skumnisseboksen og la ut en post selv: «Lei av julemarsipanen? Kjøp deilige skumnisser til inntekt for klasse- tur – betal enkelt på Vipps!» Og tenk: bestillingene haglet inn til hu mor fortere enn nissen rakk å gjemme seg under dyna da mannen kom hjem. Det ble ren skumnisselykke! Sukk.

●●Midt oppi alt dette leste poden nemlig til prøve i moral og etikk. Om de store filosofenes tanker om veien til lykke. Om plikter, dyder, konsekvenser – tankegods folk flest i vår kultur har bygget verdiene sine på uten å vaere klar over det. Tanker som har fått oss til å sende våre barn ut i høstkveldene i det godes tjeneste. Forberedt dem på at de vil få døra i fleisen noen steder, men at andre vil smile og kjøpe en sekk doruller for å redde verden. Folkeskikk og samfunnsbygging, har vi kalt det. Om sammenhengen mellom å yte og nyte.

●●Hva gjør jeg med mine barn når jeg i velbehagets ånd selger skumnisser for dem og mottar pengene selv på Vipps? Snyter jeg dem for gleden av å gjøre en innsats som koster litt, den deilige følelsen av penger som klirrer i plastposen – og de ekstra kronene de fikk av dem som valgte å ikke veksle? Derfor drar jeg poden med meg ut i det iskalde høljeregnet. For han må i det minste gå og banke på dører, presentere seg, se folk inn i øynene, smile høflig og levere boksene selv – og vaere en pliktoppfyllende medborger.

●●Så kan jeg sitte inni bilen med setevarmen på fullt.

Hvor er det blitt av skikkelige foreldre som gir barna sine oppseding i pliktfølelse og dugnadsånd? tenkte jeg.