«Lysvåken – lys, lys våken!»

Matt 21,10-17

I morgen er det 1. søndag i advent. Med advent begynner et nytt kirkeår. Denne lørdagen er kirkens nyttårsaften. Vi tenner adventskranser og lys og gleder oss over at den lange ørkenvandringen frem mot desember og jul naermer seg slutten. Enda en gang fylles kirkene av glade, forventningsfulle 6.-klassinger. Det er klart for Lysvåken: Kirkecamp, med god mat, gode bibelhistorier, morsomme aktiviteter, skumringsløype – og sist, men ikke minst: Overnatting i selve kirkerommet. Fantastisk! Barna laerer noe om respekt for det hellige rommet, samtidig som de får kjenne seg trygge der. De får servert gode bibelhistorier og godt fellesskap, før de langt på natt forhåpentlig faller til ro under et høyt tak. Slik spennes det en hvelving over disse barnas liv. De får høre om Jesus som elsker dem, om en god Gud som lover å vaere med alle dager, gode og onde, i årene og livene som ligger foran.

Det har vaert diskutert om man kan bruke det hellige kirkerommet på denne måten. I Matt 21 møter vi fortellingen om Jesus som svinger pisken, velter border og kjeppjager folk som har gjort Guds hus, det som skulle vaere et bønnens hus, om til et shoppingsenter, en røverhule. Gjør vi kirka til en røverhule når vi slipper ungene løs, rydder unna stoler og rigger oss til med luftmadrasser på gulvet nedenfor alteret? Nei! Tvert i mot! Jeg tror Vår Herre fryder seg over alle disse barna som koser seg i Hans hus. «Men da overprestene og de skriftlaerde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»