Svart advent på Kick
Fredag kveld sparket Satyricon førjulstiden i gang med autoritaer svartmetall.
At Satyricon ikke er et band i vanlig forstand, blir ekstra tydelig når man ser dem på scenen. Der handler det meste om Sigurd Wongraven. Riktig nok er Kjetil-vidar Haraldstad et syn der han hamrer løs på trommene sine som noe midt i mellom en viking og en toppidrettsutøver, men de fire øvrige musikerne later til å vaere leid inn for å fremføre Wongravens komposisjoner, headbange absolutt hele tiden og ellers holde kjeft. Og alles øyne er på vokalisten.
Sigurd Wongraven har hvitfarget ansikt, tilbakestrøket hår og trang skinnjakke, og fører seg med en myndighet det er vanskelig å ikke oppfatte som arrogant. Men overlegenheten står helt i stil med Satyricons autoritaere musikalske uttrykk.
Hos dem finnes ikke rom for slike ting som improvisasjon. Med unntak av én eller to låter har setlisten deres – i hvert fall hvis man skal tro på Setlist.fm – vaert eksakt den samme under hele høstens turné. Låtene fremføres dessuten akkurat som på plate. Den viktigste forskjellen er at innslagene fra sistealbumet «Deep Calleth Upon Deep» her får mer kjøtt på benet enn de har i den vel sterile studioproduksjonen.
Låter som «Black Crow on a Tombstone», «Now, Diabolical» og lavaseige «To Your Brethren in the Dark» demonstrerer hva Satyricon har som metalband flest mangler: groove og hooks. De får nakkemusklene til å stramme seg og de fester seg på hjernen. Rasende «Walker Upon the Wind» og iskalde, episke «Mother North» – settets eldste låt, den stammer fra 1996 – kommer som for å minne oss på at Satyricon, tross alt, fortsatt er i svartmetallbransjen. Et samlet Kick synger riffet i sistnevnte.
Ekstranummerne blir en svart parademarsj. Wongraven henger på seg en Flying V-gitar for «The Pentagram Burns». Haraldstads doble basstrommer treffer brystregionen med voldsom kraft i «To the Mountains». «Fuel for Hatred» utløser en liten pit på gulvet og stor bekymring hos vaktene.
Helt til sist, etter en kontant avlevert «K.I.N.G.», hytter Sigurd Wongraven neven mot oss en siste gang. Han smiler ikke. Han har ikke smilt i hele kveld. Men diktatoren har bestemt seg for å la oss leve litt til.
❞ Han har ikke smilt i hele kveld. Men diktatoren har bestemt seg for å la oss leve litt til.