Punktert sykkelsatsing
Mye mer bruk av sykkel som framkomstmiddel i og til og fra byer og tettsteder, er sannsynligvis noe av det lureste politikere kan satse på for miljøets skyld, for folkehelsas skyld, for fremkommelighetens skyld og for trivselens skyld.
Sykling belaster verken miljø eller klima. Sykling gir den enkelte bedre helse og reduserer samfunnets kostnader. Jo flere som sykler, desto triveligere blir det å leve i byene våre. Jo flere som sykler heller enn å kjøre privatbil, desto bedre fremkommelighet blir det for nødvendig biltrafikk. Samfunnsøkonomisk vil det vaere masse å tjene.
Statens vegvesen har beregnet at hver sykkelkilometer gir en helsegevinst på 26 kroner, mens hver bilkilometer koster samfunnet 6 kroner.
Argumentene for satsing på sykkel er så mange og så sterke at det holder lenge. I tillegg må vi nå også ta med alle el-sykkelens fordeler og muligheter for de og der hvor den rene pedalsykkelen er lite aktuell.
Argumenter mot å satse langt, langt mer på sykkelen er egentlig vanskelig å finne. Så hvorfor gjøres det ikke mer? Hvorfor går det så tregt med tilrettelegging for mye mer sykling?
Ambisjonene i Norsk Transportplan for 2018 til 2026 er at sykkelreiser skal utgjøre 8% på landsbasis og 20% i byene. Dette er jo noe, men ikke all verdens, gitt alle gevinstene for land og folk. I f.eks. nederlandske byer er andelen fra 35% helt opp til 70% selv om de klimatiske og topografiske forholdene gjør direkte sammenligning noe vanskelig.
Det er dessuten stor avstand mellom ambisjoner og praktisk politikk. I statsbudsjettet for 2017 ble det avsatt 600 millioner til gang- og sykkelveier, mens veiene ble tilgodesett med 33 milliarder.
Stortingets interesse for sykling er naermest fravaerende. Det er vanskelig å finne saker om sykling. I følge Olav Torvund (blogg 10.08.2017) har sykling vaert tatt opp i Stortinget kun to ganger i løpet av den siste fireårsperioden. Knut Arild Hareide hadde en sak og Abid Radja en annen. Begge tok til orde for å legge forholdene bedre til rette for syklistene. Begge forslagene ble nedstemt.
Syklistenes landsforening foretok før stortingsvalget en analyse av partienes programmer mht sykling. Resultatet var nedslående. Bare MDG, V og KRF kom sånn tålig fra det. Alle de andre partiene brydde seg i svaert liten grad om tilrettelegging for mer sykling. Aller minst engasjert var Frp, H og Ap.
Hva skyldes denne tregheten og motstanden mot en skikkelig sykkelsatsing? Absolutt alle ville jo tjene på det, både bilister, gående og syklistene selv. Har bilismen tatt så styring over oss at alle forflytning som ikke lett kan gjøres til beins, må gjøres pr bil? Er det all right at bilene har tatt herredømme over byene våre? Er det greit at bymiljø og klima forblir som det er?
Er det fravaer av press fra folk flest som skaper denne sendrektigheten fra myndighetenes side? Når man argumenter for sykling, hører en stadig at alle kan jo ikke sykle. Avstanden til jobb er lang, bakkene er bratte, unger skal bringes til barnehagen, alderen kjennes, vinter og snø skaper alvorlige hindringer og hverdagens rytme umuliggjør enda mer tidsbruk til transport.
Mye av dette er ganske sikkert riktig for mange. Det er det ingen tvil om. Men det gjelder ikke for alle. For masse mennesker gjelder ikke disse hindringene. Og de gjelder enda mindre nå etter at elsykkelen er kommet skikkelig på bane. Hva er da grunnen til at det ikke sykles mye mer?
Sykling kan vaere ulystbetont og krevende ut over det at det er mer anstrengende enn å sitte i en bil. Det kan vaere ganske skummelt i trafikken. Der hvor det ikke er sykkelveier, er det ganske farlig. Mange bilister liker ikke syklister. Syklister som kjører feil, utløser mye mer aggresjon enn bilister som feiler, selv om sistnevnte gjør det mye oftere, relativt sett. Det kan fort bli ubehagelig kjeft, stygge tegn og farlige situasjoner for ganske små uregelmessigheter.
Det er såpass utrygt å sykle blant biler at syklister flest er ganske så forsiktige. Feil kan få langt verre konsekvenser for syklisten enn noen skrap og bulker på bilen. For mange potensielle syklister en frykten for å befinne seg blant biler og busser den avgjørende grunnen til ikke å sykle. Noen gjør trafikale bommerter med stygge konsekvenser, og utløser dermed enda mer frykt blant de potensielle.
Det finnes sykkelveier. Langt fra mange nok, men dog. Noen er bra, de aller fleste er bare sånn måtelig brukbare. De faerreste vedlikeholdes tilnaermelsesvis så bra som bilveiene. Et fåtall er skiltet skikkelig ved kryss og overganger, et flertall ender brått ut i veibanen eller mot en kant. Feiing for blader, småstein, rusk og rask skjer langt fra jevnlig, brøyting og strøing er bedre enn før, men er langt fra godt nok for trygg vintersykling. De aller, aller fleste sykkelveiene deles med gående. Det er selvfølgelig problematisk. Et eldre ektepar arm i arm, en far med barnevogn, en rullestolbruker, barn hoppende og hinkende hjem fra skolen, gjør selvfølgelig situasjonen vanskelig for syklisten og ganske farlig for de andre.
Alt dette betyr at syklister ofte tyr til veibanen heller enn sykkelveien. Der har de fullt lov til å vaere, men det synes bilister flest er mer enn ugreit. Mer finger og kjeft.
Hvis alle fornuftige folk er enige om at sykling er lurt samfunnsøkonomisk, helsemessig og miljømessig, må det satses mye, mye mer på sykkelveier og vedlikehold. I statsbudsjettet for 2018 foreslås det en liten økning fra 2017. Det innebaerer likevel ingen som helst satsing. Det er fortsatt ganske puslete.
Det burde lønne seg økomomisk for den enkelte å sykle. Dersom veivesentes beregning om at sykling gir en samfunnsøkomomisk gevinst på 26 kroner pr sykkelkilometer, bør syklisten selv få noe igjen av dette. SVS Heikki Holmås foreslo i sin tid at syklister som sykler til jobb burde få et innteksfradrag før skatt på 10 kroner pr kilometer. Forslaget ble nedstemt. Syklisten kan ikke trekke fra noe og betaler selvfølgelig moms ved kjøp.
Bilisten på sin side kan trekke fra 1,50 pr kilometer, og med elbil får de momsfritt kjøp, gratis parkering og kollektivfelt. Syklisten bidrar til et bedre miljø og klima mens fossil-bilisten forverrer det og el-bilen tar sin plass.
Vi trenger en sykkelpolitikk. Vi trenger en en ambisiøs planlegging og økonomisk prioritering. Sykling må føles som et trygt alternativ. Sykling må vaere bra for lommeboka. Syklisten må premieres. Sykling kan bli langt mer omfattende gjennom fysiske, økonomiske og holdningsmessige stimuli.
Politikere og byråkrater må overbevise seg selv og alle andre om at sykling er veldig, veldig lurt. Og så gjøre noe radikalt.
Det burde lønne seg økomomisk for den enkelte å sykle.