Fysisk aktivitet i skolen
Nylig ble det klart at det er flertall på Stortinget for å innføre én times daglig fysisk aktivitet i grunnskolen.
Flertallet i helse- og omsorgskomitéen legger til grunn at dette kan løses innenfor rammene av dagens timeplan, eksempelvis stafetter i matematikk eller språk. Jeg får med en gang en fornemmelse av å vaere på et partiseminar i SV på 90-tallet, og jeg har ingen tro på at det vil la seg gjennomføre uten at det vil gå ut over laeringsutbyttet i de enkelte fagene. Forslaget viser at det overhodet ikke er konsensus om hva slags skole vi skal ha i Norge. På den ene siden har vi dem som vil putte alt som høres fornuftig ut inn i skolen og de ulike fagene; fysisk aktivitet, privatøkonomi og mental helse er noen av forslagene.
Saerlig mange på venstresiden er tilhengere av en mer omfattende skoledager. På den annen side har vi dem som ønsker en skole blottet for alt man finner irrelevant for videre utdannelse. For dem skal skolen først og fremst ruste våre barn for arbeidslivet. Deler av Fremskrittspartiet og Høyres liberalistiske fløyer, isaer endel i ungdomspartiene, står for denne linjen. Jeg mener vi må finne en gyllen middelvei.
Vi må la skolen vaere skole, ikke en lekeplass. I mattetimen skal man laere matematikk, og står norsk på timeplanen, er det Ibsen, Hamsun og Lie som skal vaere tema. Jeg er ikke motstander av at den enkelte laerer bruker alternative laeringsmetoder og utøver sitt virke på kreative måter, men at man fra sentralt hold legger opp til at de ulike fagene også skal inneholde gymnastikk og fysisk aktivitet er jeg svaert skeptisk til. Det er rigid og vil gi mindre individuelt tilpasset opplaering.
Samtidig må dannelsesaspektet ligge til grunn og styrkes. Vi skal gi våre barn et bredt kunnskaps- og ferdighetsspekter og bygge sunne samfunnsborgere. Balansegangen i norsk skole er god. Hvis vi skal ta inn én times daglig fysisk aktivitet og ikke forstyrre denne balansen,
❞ Det florerer av fromme tanker og tilsynelatende velmente idéer i norsk skoledebatt.
blir en utvidet skoledag det eneste alternativet, slik jeg ser det.
Antagelig er forslaget som får flertall på Stortinget derfor et steg i retning av innførelse av heldagsskole, for ingen kommer med forslag om hva som skal ut. SV har allerede bestemt seg, og peker på dette som en av de neste store velferdsreformene i Norge. Det er imidlertid ingenting som tyder på at innføring av heldagsskole vil få de tilsiktede konsekvenser, nemlig mindre sosiale forskjeller. En norsk forskergruppes undersøkelser av resultater fra en rekke land stadfester dette. Det samme gjør erfaringer fra vårt naboland Danmark. Det vil vaere kostbart, og utgiftene er ikke proporsjonale med de resultater det gir.
I tillegg vil det ytterligere redusere den enkeltes og familienes ansvar for egen velferd og barns frie lek vil bli truet. Naermest alle støtter opp om Norges velferdsmodell, inkludert meg selv. Vi må imidlertid vaere bevisste på de negative konsekvenser dette systemet medfører. Velferdsstaten og de romslige universielle ordninger og tjenester vi nyter godt av, kan ikke viske ut det personlige ansvaret. Det har en egenverdi og hvert eneste forslag som utvider staten ansvarsområde har en økonomisk kostnad som borgerne må betale. Staten hverken kan eller skal vaere alt for alle, men vaere til stede, til enhver tid, for dem som trenger de aller mest.
Dette er en prinsippsak og et spørsmål om hvor omfattende rolle statens skal spille i den enkeltes liv, men også et spørsmål om hva slags laeringsutbytte våre barn skal sitte igjen med. Det florerer av fromme tanker og tilsynelatende velmente idéer i norsk skoledebatt. Noen av dem er bedre enn andre. Noe mer fysisk aktivitet er ikke nødvendigvis negativt, men da må man vaere aerlig på hva man ønsker å ta ut av timeplanen eller hvor mange flere timer i uken man vil at våre barn skal oppholde seg på skolen. Først da får vi et riktig bilde av hvilke konsekvenser forslaget får., HAAGEN POPPE, fylkestingsrepresentant Aust-agder Høyre