Jubelen i Zimbabwe har stilnet
I november kringkastet verdens TV stasjoner jubel-scener fra Harare. Innbyggerne i Zimbabwe feiret at 37 år med terror og vanstyre var over. Skeptikerne mente at gleden ville bli kortvarig, siden Mugabes visepresident sto klar til å overta makten. Denne g
Den nye presidenten, Emmerson Mnangagwa, har bakgrunn fra det militaere, og i stedet for å inkludere politikere fra opposisjonen, som for eksempel lederen for Movement for Democrartic Change, Morgan Tsvangirai, har den nye presidenten utpekt gamle offisers-kolleger til sentrale poster i regjeringen.
I 2008 ble Tsvangirai statsminister i en samlingsregjering under Mugabe, formet etter internasjonalt press. Han var gruverarbeideren og fagforeningslederen som senere studerte ved Harvard University.
Men han ble ikke funnet skikket til det nye regjeringskollegiet.
Generalmajor Sibusiso Moyo blir ifølge Reuters utenriksminister og sjefen for luftforsvaret, marskalk Perence Shiri blir landbruksminister, med ansvar for jordreformer. hiri ledet den såkalte 5. brigade som begynte herjinger i Matabeleland tidlig i 1983. Det var den nye presidenten selv, den gang som sikkerhetsminister i Mugabes regjering, som skal ha sendte disse nord-koreatrente soldatene til det sørlige Zimbabwe for å skaffe seg overtak over Ndebelene, som hadde slåss sammen med Shonaene mot det
Shvite mindretallsstyret ledet av Ian Smith. Massakrene pågikk i to år, og da skrikene hadde stilnet lå 20.000 døde mennesker igjen i utbrente hytter og hus.
Uhyggen lå fremdeles som en tung sky over området da jeg besøkte Matabeleland i 1985 og hørte horrible historier og møtte soldater fra den 5. brigade. Soldatene hadde ikke mye å meddele om begivenhetene som på Shona ble hetende Gukurahundi, som betyr det tidlige regnet som vasker vekk agnene før vårregnet. Massakrene i Matabeleland nord svekket Ndebelenes parti ZAPU og la grunnlaget for ZANU-PFS ettpartistat som de facto ble opprettet i 1987. a jeg og min familie bodde i Harare tidlig på 90-tallet dominerte Shonaene, med Robert Mugabe i spissen, totalt. ZANU-PF sørget for at de nasjonale ressursene for det meste kom Shonaene til gode.
Ikke det at denne etniske gruppen opplevde noen gullalder. Da vi bodde i Harare var kursen på Zimbabwe-dollaren mot norske kroner 1:1. Som følge av vanstyre opplevde landet senere hyperinflasjon som i 2008 nådde opp i 80 milliarder prosent per år. Et tall som er vanskelig å forstå, men som resulterte i helt konkret ruin, både for landet og mange borgere.
President Mnangagwa har gitt Patrick Chinamasa oppdraget med å få orden på Zimbabwes skakkjørte økonomi. Den samme Chinamasa var finansminister i Mugabes regjerning fra 2013 til i år, og har hele tiden vaert en del av problemet, heller enn løsningen.
V bildene fra Harare i november brakte fram minner fra en lignende situasjon i Kampala i 1986. Sammen med ugandiske venner gledet jeg meg over å kunne gå ut på gaten etter mørkets frembrudd, uten å risikere å bli skutt.
Under Idi Amin og senere Mil-
DTton Obote var soldatene som holdt vakt om dagen, de samme som ranet og drepte folk om natten. Yoweri Musevenis soldater som kom inn fra bushen var disiplinerte og ranet ikke folk.
Museveni sa de rette ordene og lovet å sitte i en femårsperiode. 70-tallets ødeleggende tragedie ble vendt til stabilitet og vekst på slutten av 80-tallet. Problemet er bare at president Museveni fremdeles regjerer over et regime som blir mer og mer korrupt. Forholdene er ikke på langt naer så ille som i Zimbabwe, men det går den gale veien i det ressursrike Uganda.
Likevel mener jeg det er grunn til optimisme på lang sikt. Som laerer ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen har jeg siden 2004 hatt gleden av å undervise journaliststudenter i Mastergradsprogrammer opprettet på Addis Ababa University og i 2013 på Uganda Christian University.
Mange av disse studentene er målbevisste unge mennesker som ønsker å skape varig endring i sine land. Sammen har vi sett på hva en fri og uavhengig presse kan gjøre, hvis forholdene legges til rette.
Den tidligere redaktøren av Rand Daily Mail i Johannesburg, Allister Sparks, som døde i 2016, holdt åpningsforelesningen da det Norad-finansierte Ma-programmet i journalistikk ved Addis Ababa University åpnet. Han hadde en egen teori om hva som egentlig fikk slutt på apartheidregimet.
Sparks mente at regimet kunne holdt det gående mye lenger enn det gjorde. Det hadde en sterk militaermakt og det var mange land og firmaer som var villige til å bryte handelsblokaden. Sparks mente at det som ble begynnelsen til slutten på apartheid-regimet var at de unge i Nasjonalistpartiet begynte å spørre seg om deres politiske makt og medfølgende livsstil var baerekraftig i det lange løp.
Jeg har ofte tenkt på Sparks teori i møte med unge afrikanske journaliststudenter.
Vi er enige om at det nok ikke er mulig å forandre den gamle garde. Men de unge begynner nå å lure på om deres ødeleggende vanstyre og luksusliv er baerekraftig.