Å vaere i en psykose kan vaere deilig, men til tider et sant mareritt.
Et liv med bipolar lidelse kan by på mange utfordringer i hverdagen. Det vet Solveig Unhjemstray mye om.
– I «Maskefall» er vi rett og slett en samlet gjeng som vet hvordan det er å vaere utenfor i samfunnet, forteller Solveig Unhjem-stray åpenhjertig til Faedrelandsvennen.
Nylig framførte hun låten «Utenfor» og en selvskreven monolog om det å vaere bipolar, og hvordan det er å leve med psykoser.
Framførelsen var en del av årets «Maskefall»-produksjon, hvor tretten personer skildret tematikken «Utenforskap»: Hvorfor havner mennesker utenfor, og hvordan kan man komme seg tilbake til livet?
TABU å VAERE INNLAGT
Da Unhjem-stray var 20 år opplevde hun sin første psykose. Det førte til at hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling på Sørlandet Sykehus på Eg.
– På den tiden følte jeg meg veldig utenfor, siden det var tabu i Kristiansand å bli innlagt. Det er nok ikke så lett for folk å skjønne hvordan det var. Å vaere i en psykose kan vaere deilig, men til tider et sant mareritt når den går for langt.
Etter noen år hvor selvmordstanker dukket opp fra tid til annen fikk hun elektrosjokkbehandling - som hjalp en god del. Men det virkelige vendepunktet var da hun møtte sin mann og de fikk barn, for ti år siden.
– I dag er forholdene bedre, men jeg lever fortsatt med diagnosen bipolar 1 - som gjør at jeg kan bli manisk til tider, og i verste fall falle inn i psykose igjen. Jeg er utføretrygdet, men man skal aldri si aldri; kanskje jeg en dag kan jobbe igjen, sier Unhjem-stray.
– GJEMTE MEG I SULTEN
Hennes venninne Lise Gyberg (60) har også følt på utenforskap. I oppveksten gjorde mobbere at hun ble usikker på seg selv. Etter hvert utviklet hun anoreksi og bulimi, noe hun periodevis også har hatt problemer med i voksen alder.
– Jeg opplevde å bli holdt utenfor gjengen i oppveksten på grunn av mobbing. Og hva førte det til? Følelsen av ikke å vaere god nok! Konsekvensene var at jeg ble veldig ensom og var mye alene. Det endte opp med at jeg gjemte meg i sulten.
I likhet med sin venninne var det kjaerligheten fra ektemannen som ble det store vendepunktet.
– Den omsorgen og kjaerligheten jeg fikk gjorde alt bedre. Et menneske kan gjøre så mye mer enn en pille. Jeg hadde et lite tilbakefall for en stund siden, men har det mye bedre i dag, forteller Gyberg, og legger til:
– Miljøet og støtten jeg får fra folk i «Maskefall» er også veldig viktig for meg i hverdagen.
VIKTIG SUPPLEMENT
Prosjektleder Kristian Landmark, som sammen med Odd Volden etablerte Kulturalliansen i 2012, forteller at Maskefall skal vaere et viktig supplement til psykiatrien.
– Jeg tror det kan skje noe mer hvis man får et godt tilbud i psykiatrien, samtidig som man kan uttrykke seg kunstnerisk. Da kan man virkelig komme tilbake til livet, mener Landmark.
Videre er det store treårspla-
ner for «Maskefall», takket vaere hovedfinansiør Cultiva som har vedtatt å sponse prosjektet med 1,2 millioner kroner ut 2019.
– I år var hovedsatsingen musikkteateret på Aladdin, mens neste prosjekt blir teater med barn og unge på Sørlandet Sykehus. I 2019 samler vi de unge og de voksne deltakerne fra «Maskefall» til en stor oppsetning i Kilden. Det gleder vi oss til, avslutter Landmark.
GENIAL, TERAPEUTISK ARENA
Overlege ved avdelingen for barn og ungdoms psykiske helse på Sørlandets sykehus i Kristiansand (ABUP), Karl Erik Karlsen, har selv sett på naert hold hvordan kulturtilbud kan bidra til å forbedre den mentale helsen til både unge og voksne.
Etter flere års erfaring med talkshow-prosjektet «Nesten Helg», hvor målet har vaert å normalisere psykisk helse, har Karlsen sett verdien av å bruke kulturtilbud som terapi.
– Kunstorientert terapi bør ikke vaere en sideaktivitet til klassisk terapi og samtaleterapi. Den bør vaere på lik linje. Eksempelvis har vi ansatte som spesialiserer seg på forskning rundt musikkterapi, forteller Karlsen.
Han var selv til stede under årets «Maskefall»-premiere, og beskriver kulturtilbudet som en viktig arena.
– En viktig del av «Maskefall» er at personene får tillit. Du har noe å vise fram! I tillegg er fellesskapet en viktig del av hele prosessen. Man møter opp på øving, man trosser frykten for å formidle det en har på hjertet, og dette ender opp med mestringsfølelse. Det er rett og slett en genial, terapeutisk arena.