Spør først. Kyss etterpå – hvis svaret er positivt. Og bare da.
Birgit Amalie Nilssen, teatersjef og samfunnsdebattant.
en far ledsager stolt sin datter opp kirkegulvet. Hvit kjole. Slør. Roseblader. Orgelbrus. Ved alteret venter den vordende ektemannen. Han sjekker for n’te gang at ringene er på plass i lommen. Blitslys blinker og tårer tørkes idet brudens hånd blir gitt fra far til ektemann. Et romantisk bilde. En rørende tradisjon.
Og en absurd feiring av at eiendomsretten til en kvinne overføres fra en mann til en annen. Det er dette #metoo dypest sett handler om. Ikke bryllup. Men om kvinnen som mannens eiendom.
Tusenårige uvaner tar tid å venne seg av med. I alle fall når vi ikke snakker om dem. Det har vaert stille, lenge, om konsekvensene av enkelte menneskers selvoppnevnte eiendomsrett over andre. Times kåring av The Silence Breakers som årets person, viser at flodbølgen #metoo-kampanjen har vokst til, ikke kan legge seg før alt er blitt annerledes.
– Staten må ha rett til å henrette kvinner som nekter å ha sex med sine ektemenn, mente Martin Luther. I oktober ble han feiret verden over for tesene han hang opp for 500 år siden. Samme måned begynte kvinner, og menn, å fortelle om omfattende seksuell trakassering, begått, ikke i det skjulte, men i fult dagslys. Uten at ledere har brydd seg. Konsekvensen av å ikke spille med, har vaert yrkesmessig henrettelse. I Martin Luthers ånd. N år årelang stillhet brytes, er informasjonen overveldende. I månedene fremover må vi som samfunn rydde. Vi må skille mellom overgrep og trakassering. Kriminelle handlinger må plasseres der de hører hjemme: Hos politiet. Brudd på arbeidsmiljøloven må varsles til arbeidsgivere og forbund. Hms-rutiner på utallige arbeidsplasser må forbedres. Muligheter for varsling tydeliggjøres. Samtidig må vi alle bli bedre på kommunikasjon. På å si i fra. Og på å lytte.
Hva som oppleves som trakassering, er subjektivt. Dette må vi våge å snakke om. Uten skam. Vi må klare å forstå hvorfor vi har vaert stille om det ubehagelige så lenge. Vi må finne nøkkelen til den mekanismen som gjør at så mange aksepterer fysiske tilnaermelser mot sin vilje. Vi må kreve av oss selv ikke å la det skje igjen. Og vi må sette folk grundig på plass når det trengs. Ukultur som ikke blir konfrontert, endrer seg heller ikke.
Psykolog Nina Monclair blogget denne uken om ”Toleransevinduet”. Monclair forklarer hvordan nervesystemets fungering gjør at man i en truende situasjon vil velge en av tre ting: Å kjempe. Å flykte. Eller å fryse.
Fryser man til, fjerner man seg mentalt fra en situasjon, og gjør ingen motstand. I ettertid kan man klandre seg selv for ikke å ha sagt nei eller kjempet imot. Det Monclair påpeker, er at dette ikke er bevisste valg. At kroppen instinktivt velger det som gir størst sjanse for overlevelse, er ikke noe å skamme seg over. Noen ganger er situasjoner, selv om de ikke er direkte truende, så uventede at vi ikke klarer å mobilisere nødvendig kraft til å si ifra. Jo mer vi snakker om dette, jo lettere blir det å si stopp neste gang.
Selv om menns historiske eiendomsrett kan forklare noe av omfanget av #metoo-problematikken, har naturligvis ikke menn i 2017 noen kollektiv skyld. De aller fleste menn i Norge i behandler kvinner som likeverdige. Selvsagt. De aller fleste kvinner behandler menn som likeverdige. Men ikke alle. #mentoo. F or å komme til bunns i det vi må til bunns i, må alle vi som vil ukulturen til livs, stå sammen. Vi har ikke råd til å kjønnsdele oss. Når politiet har tatt sin andel av sakene, når de verste trakassererne har mistet jobben, og når bedriftskulturer har endret seg – vil vi fremdeles sitte igjen med uendelige gråsoner vi selv må ordne opp i enkeltindivider i mellom. Historiene som er delt gjennom #metoo og #stilleforopptak, er en god verktøykasse å ha med i arbeidet. Derfor er Kilden Teater glad for å kunne vaere med på Teaternorges fellesmarkering for å løfte frem disse historiene på Nationaltheatret på søndag. Kristiansands egen Bjørneboe skriver i forordet til Uten en tråd: ”Folk bruker ord som ”seksualmoral”, men det er et galt uttrykk. Det finnes ingen spesiell seksualmoral. Uansett hva du gjør med deg selv – om du ligger med kvinner eller menn –, eller hva i all verden du kan finne på å gjøre med dem og med deg; så finnes det på det området ingen annen moral enn den som gjelder på alle områder i livet: redelighet, mot og alminnelig menneskelighet og hensynsfullhet. Som i andre forbindelser gjelder det bar at også i kjønnslivet er det galt å skade andre. Det er den eneste seksualmoral som finnes.” O m det fremdeles finnes enkelte som i fullt alvor lurer på om det er lov å gi kollegaer en klem, anbefaler jeg en liten repetisjon av Kardemommeloven. Og denne lille leveregelen: Spør først. Kyss etterpå – hvis svaret er positivt. Og bare da. Står du under mistelteinen, leder kanskje kysset en dag til et bryllup der to forelskede går opp kirkegulvet sammen som likeverdige mennesker. Muligens blir en halv generasjon fedre litt skuffet over ikke å få gi bort sine døtre, men man kan ikke gi bort noe(n) man ikke eier.
Spør først. Kyss etterpå – hvis svaret er positivt.