Er norske kunstnere overfølsomme?
Kunstnere Norge rundt har protestert på at de mister retten til å utnevne hvem som skal sitte i alle de ulike stipendkomiteene. Har de overreagert?
Forfatteren Per Petterson er en av de siste som har gått hardt og indignert ut mot kulturminister Linda Hofstad Helleland. Han er spesielt harmfull over det han mener er mistenkeliggjøring, insinuasjoner om kameraderi og favorisering: At kunstnernes egne utvalgte kunstnere i stipendkomiteene har en agenda og helt personlige eller politiske preferanser for tildelinger.
●●I Aftenposten skriver han: «Når disse påstandene blir gjentatt ofte nok, er det lett for mange å forestille seg at det er noe skurkaktig disse forfatterne driver med, enda ingen egentlig veit noen ting.»
●●Og Petterson ender hele sitt kraftfulle oppgjør med: «Kom ikke til oss og snakk om kameraderi og elitisme, for det har dere ingen som helst greie på, intet som helst grunnlag for, dere har ikke satt dere inn i de faktiske forholdene, og hvis dere har gjort det, og fortsatt sier det dere sier, da gjør dere det som i filosofien heter å handle i vond tro.»
●●Hva er egentlig saken som gjør at mange kunstnere, som denne store, norske forfatteren er så opprørt?
●●Ved første øyekast kan det se ut som teknikaliteter. Innstillingsrett til 24 stipendkomiteer, hvem gidder bry seg. Men det er en mistenkeliggjøring av et helt felt og det er å frata kunstnere demokratisk opparbeidede rettigheter til å ha noe makt over egen sektor.
●●Man kan ane at kulturministeren mener det er venner som sitter og deler ut penger til venner eller til de med den «riktige kunsten». Den makten vil statsråden flytte til Utvalget for statens kunstnerstipend. En gruppe på fem mennesker der tre er utnevnt av Kulturdepartementet. Hvem disse oraklene skal vaere er foreløpig uklart, men etter en del bruduljer har Helleland nå gjort det klart at det også skal vaere kunstnere, i kombinasjon med byråkrater. Hun tar med andre ord makta fra de demokratiske kunstnerorganisasjonene og gir den til seg selv, eller Kulturdepartementet om du vil. Kunstnerorganisasjonene kan komme med innstillinger, men har ikke det endelige ordet.
●●Det er ikke snakk om mye penger. Med unntak av bygging av konserthus, museer eller kulturhus, er det aldri snakk om store penger i kunsten og kulturen. Men for kunstnerne – som tjener mindre og mindre i forhold til resten av oss – kan det likevel vaere helt avgjørende en periode. Det skriver Per Petterson også om – selv om han jo er en av dem som også har hatt kommersiell suksess med bestselgeren «Ut å stjaele hester». Om stipendutdelinger han har fått konkluderer han krystallklart: «Jeg hadde ikke greid meg uten den gangen.»
●●Det er lett å sette fyr på denne debatten i Norge. At noen som tror de er spesielle (kunstnere) skal få sugerør ned i vår felles skattekiste. Og det man mistenker at Hofstad Helleland bare tenker, og ikke sier høyt, det nøler derimot ikke hennes regjeringspartner med å si rett ut: Frps kulturpolitiske talsmann Morten Wold slår kategorisk fast: «Fremskrittspartiet er krystallklare på at forvaltningen av norske skattebetaleres penger skal vaere tuftet på åpenhet, ikke kameraderi. Det er på dette grunnlaget vi nå ønsker å endre dagens stipendordning for kunstnere … Vi mener det er grunnleggende galt at tildelingene skal baseres på den enkelte kunstners vennskapskrets – og ikke på objektive og faglige vurderinger som vurderer kompetanse og ferdigheter.»
●●Det er ikke rart kunst-norge skjelver i buksene om dagen. Omstillinger må alle bransjer gjennom for det blir mer sparsommelige tider når økonomien vår ikke lenger kan skinne av olje. Men som i alle bransjer og sektorer – de det angår må få vaere med.
●●Det blir tøffe tider og mange kamper for kunsten og kulturen. De mister makt og regjeringen vil stimulere – eller tvinge – dem til å tjene egne penger og ikke bare få våre. Ironisk nok i en tid hvor mange mener vi står i den største kulturkrigen i ny tid, som krever en massiv og bred kulturfront. Ikke minst de i Frp. Og kulturminister Linda Hofstad Helleland.
●●Man trenger mer kultur enn en brunost.
Hun tar med andre ord makta fra de demokratiske kunstnerorganisasjonene og gir den til seg selv, eller Kulturdepartementet.