Rinos revansj
Alt endret seg den dagen Rino dukket opp. Før det hadde livet i 5A gått sin vante gang.
g uttene terget Kåre som hadde fått briller og kikket på Beate som hadde fått pupper. Det var fotball om våren, håndball på vinteren og korps hele året. De fleste gjorde lekser, kunne gangetabellen og var stille i timene. Rino kom et stykke ut i skoleåret. Med sin mor. Foreldrene var visst skilt. Han stammet. Ofte på hver stavelse. Dessuten røykte han. Det hadde han begynt med allerede i 2. klasse, fortalte han. Raskt samlet Rino en liten gjeng av nysgjerrige klassekamerater bak gymsalen i friminuttene. Resten av oss stirret målløse på den grå røyken som steg opp langs veggen på Stintahallen.
●●Rino havnet på pulten foran meg. Det begynte med at han ville låne viskelaer. Etter hvert utviklet følelsene seg. Fra Rinos side. Han satt stort sett med ryggen til tavla og prøvde triks av alle slag for å fange min oppmerksomhet. Noen ganger delte han frøbrød som han hadde knabbet på Christensen kolonial. Andre ganger la han tegnestift på stolen eller skrev av svarene på gloseprøven. Dette gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen hos frøken Buland som til nå hadde hatt orden i rekkene. Makan til unge. Hun sa det aldri, men man kunne se det.
●●Det toppet seg senhøstes da vi skulle spille dødball i langfri. Rino valgte meg. Før alle gutta. Så stilte vi opp på innelaget. Han først, jeg rett etter. Rino slo over leskuret og utelaget satte etter ballen. Men i stedet for å løpe en frelser, snudde Rino seg lynkjapt mot meg og smalt av et vått kyss. Midt på munnen. Jeg var i sjokk, men fikk samlet meg såpass at jeg smalt tilbake. Med knyttneven. Rett i nesa hans. Det ble blod og skriking, og vakten kom løpende. Men etter møtet hos rektor, var det bare Rino som fikk straff og melding med hjem. «Rino måtte sitte igjen etter skolen. Han kysset Elin i friminuttet.» Dagen etter viste han meg svaret fra moren. «Og så? Gutten må få kysse hvem han vil. Mvh Rita».
●●I slutten av november startet øvelsene til julespillet. Rollelisten
Rino kom et stykke ut i skoleåret. Med sin mor. Foreldrene var visst skilt.
var som den pleide. Maria, Josef, esel, sjefsengel, englekor, hyrder, vismenn, vakt i herberget og kona til vakten i herberget. Vi ønsket oss roller og frøken trakk lodd. Jeg ble Maria, akkurat slik jeg håpte. Det fordelte seg i grunnen greit, helt frem til Josef. Bare én ønsket seg denne rollen. Rino. Resten av guttene i klassen var bestukket med smågodt fra Svenningsen Frukt og Tobakk. Rino hadde bestemt seg, og skjebnen ville at jeg skulle vaere hans Maria.
●●Frøken prøvde å få ham fra det. En mindre egnet kandidat fantes knapt, mente hun. Hun sa det aldri, men man kunne se det. Rino derimot, ga seg ikke. Han øvde og stammet. Øvde og stammet. Det gjorde like vondt hver gang han kom til «Er det rom for oss i h-h- h-her- b-b- b-berget?»
●●Men noe fint skjedde med meg, jomfru Maria, underveis. Nesten umerkelig, som et bittelite under, gikk min vemmelse over i sympati. Jeg så plutselig forbi den Rinoen jeg kjente og inn i noe jeg bare ante hva var, men ikke helt forsto før mange år senere. Da juleavslutningen kom, brukte Josef og Maria litt lengre tid utenfor herberget enn vanlig. Men Jesus ble jammen født likevel, akkurat som året før. Rino klarte alle replikkene og jeg holdt ham i hånda under applausen. Hvor det ble av ham, vet jeg ikke. Han forsvant ut av klassen og livene våre like plutselig som han kom. Men jeg har aldri glemt ham. Stefaren til barnet i krybben. Han ville vise. Bevise. Og jeg så, og innså, at han var mye mer enn vi hadde latt ham vaere.