Hvis 90 prosent av verdens beste langrenns-løpere er norske, er det da noe igjen å juble for? Eivind Ljøstad, sjefredaktør
Den totale norske dominansen i langrenn er i ferd med å kvele sporten. Astma, dop og smøretrailere hjelper heller ikke. Det er luggeføre over alt.
Nå er det russerne som er utestengt for doping. Kanskje overlever langrenn dette også, som sporten overlevde den finske dopingskandalen i 2001. Men er det noen vits lenger? Hvis 90 prosent av verdens beste langrennsløpere er norske, er det da noe igjen å juble for?
Jeg har elsket langrennssporten, men forholdet ruster. Det går mot skilsmisse. Snart er det bare minnene igjen. Så mens langrennssporten graver sin egen grav, la oss mimre litt.
Dette er mine ti beste langrennsminner:
1. Vm-stafetten i oslo 1982
●●Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?
Vm-stafetten på hjemmebane i 1982 er det ultimate øyeblikket i norsk langrenn. «Alle» hadde fri denne torsdagen. Egentlig var det en kjedelig stafett, Norge ledet klart ut på tredje etappe. Men så datt Pål Gunnar Mikkelsplass i «Styggedalen» og Sovjet tok oss igjen. Oddvar Brå og Aleksandr Zavjalov kom sammen inn på stadion. Brå rykket forbi i den siste bakken, Zavjalov datt og Brå brakk staven. På oppløpet ledet Brå klart, men Zavjalov tok han igjen og de gikk side om side over mål. Målkamera hadde vi ikke, og etter mye om og men ble det besluttet å dele seieren. (Alle så at Zavjalov hadde tåa først over mål, men det snakker vi ikke om)
2. 50 km i ol i nagano i 1998
●●Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men av alle seierne til Bjørn Daehlie er det denne jeg husker best. Jeg blir rørt hver gang jeg ser denne innspurten på nytt. På grunn av vaerforholdene startet de beste først. Daehlie gikk ut som nummer tre, han ble raskt tatt igjen av østerrikske Christian Hoffmann på startnummeret bak. Sammen tok disse to igjen svenske Niklas Jonsson på startnummer to. Mot slutten av løpet orket ikke Hoffmann å holde følge lenger, og Daehlie var også på felgen. Svensken begynte å ane muligheten for gull, han trengte bare å distansere Daehlie med 30 sekunder. Det så ut som Jonsson skulle klare det, men etter en helt legendarisk mobilisering datt Daehlie over mål med 8,1 sekunds margin til svensken.
3. Vm-stafetten i Val di fiemme 2003
●●Svensken Jørgen Brink hadde 20 sekunders ledelse da han gikk ut på siste etappen. Det var avgjort. Thomas Alsgaard og tyske Axel Teichmann skulle gjøre opp om sølvet. Plutselig viste tv-bildene at Alsgaard og Teichmann fosset forbi en løper ute i løypa. En løper som gikk så sakte at ingen trodde det var svensken. Brink hadde møtt veggen. Det var uvirkelige scener. Alsgaard knuste Teichmann i spurten. Jeg intervjuet Brink i den svenske leiren samme kvelden. Senere har det vist seg at han ble rammet av hjerteflimmer under stafetten. Jeg heiet alltid på Brink etter dette. Han prøvde seg senere i skiskyting, men gikk tilbake til langrenn og vant Vasaloppet tre ganger.
4. 15 km ol lake placid 1980
●●Den finske bjørnen Juha Mieto var en helt for alle som fulgte med på langrenn. Etter 15 kilometeren i OL gråt kjempen. Hans mulighet til å ta et individuelt OLgull glapp med ett hundredel. Svenske Thomas Wassberg vant med tida 41.57,63 mot Mietos 41.57,64. Det ble regnet ut at den hundredelen betydde at han tapte gullet med 4,3 cm. Wassberg ville dele gullet, men Mieto sa nei takk. Han var slått med langrennshistoriens knappeste margin. Etter rennet endret FIS på reglene, hundredelene ble fjernet. Juha Mieto er i dag politiker og sitter i det finske parlamentet for partiet Centern.
5. stafetten i ol i salt lake 2002
●●Duellene mellom Thomas Alsgaard og italienske Christian Zorzi ble alltid spektakulaere. Den jeg husker best fant sted på siste etappen i Ol-stafetten i 2002. Ingen ønsket å dra, og like før oppløpet stoppet de helt opp og kranglet om hvem som skulle gå først. Sånn taktikkeri hadde vi ikke sett i langrenn før, og det gav masse emosjonell krydder til spurtoppgjøret. Alsgaard vant som han pleide, men var forbannet etter løpet og sa at «Zorzi gikk som en idiot» og at «dette er ikke langrenn». Der tok han feil. For ikke lenger etterpå dukket det opp en kar ved navn Petter Northug. 6. 50 km Vm i falun 2015 ●●Av alle Northugs spektakulaere seiere er det femmilsgullet i Falun jeg husker best. På typisk Northug-vis klarte han så vidt å henge med på de siste kilometerne, men plutselig var han blant de fem første. Og da spurten startet gjennomførte han den frekkeste manøveren jeg har sett i langrenn noen gang. På utrolig vis klarte han å gå mellom Lukas Bauer og Maksim Vylegzjanin, der det egentlig ikke var plass, og vinne en av de mest spennende innspurtene i historien. 7. 30 km ol i sotsji 2014 ●●Anført av dronningen Marit Bjørgen har de norske langrennskvinnene vaert suverene. En av mine favoritter blant kvinnene har vaert Kristin Størmer Steira. En løper alltid helt i toppen, men aldri helt på toppen. Under OL i Torino i 2006 fikk hun tre fjerdeplasser, hun var da til sammen 24 sekunder fra tre medaljer. Under OL i 2010 i Vancouver fikk hun enda en fjerdeplass. Så i sitt tredje OL lykkes hun endelig med å ta en individuell medalje. Bjørgen vant 30km i Sotsji, Johaug tok sølv, men jeg jublet mest da Steira gikk inn til bronsemedaljen. Kanskje den mest fortjente Ol-medaljen noen gang i norsk kvinnelangrenn. 8. sprint Vm i sapporo 2007 ●●Et av kvinnegullene jeg husker best er da junioren Astrid Uhrenholdt Jacobsen vant Vm-sprinten i 2007. Hun var ukjent, gullet var overraskende og måten hun vant på var imponerende. Finske Virpi Kuitunen
var soleklar favoritt, men 20-åringen fra Oslos vestkant spurtslo både Kuitunen og Petra Majdic i finalen.
9. 30 KM OL ALBERTVILLE 1992
●●Gjennom hele 80-tallet var det sånn at de norske utøverne var gode før og etter mesterskap. Men når åpningsdistansen i OL og VM fant sted var det alltid en fra Sverige, Finland eller Sovjet som vant. Dette snudde i 1992. Ikke bare vant vi, men vi tok alle tre medaljene. Vegard Ulvang, Bjørn Daehlie og Terje Langli stod på pallen. En barriere var brutt. Nå var alt mulig. Og det viste seg å slå til. Denne trippelseieren markerte starten på de eventyrlige resultatene Norge har opplevd fram til i dag. Før 1992 vant vi nesten ingenting. Etter 1992 har vi vunnet nesten alt.
10. 50 KM SAPPORO 2007
●●En av mine norske langrennshelter er Odd-bjørn Hjelmeseth. Han vant sitt eneste individuelle mesterskapsgull som 35-åring under femmila i VM i 2007. Det ble et spesielt løp, fordi Hjelmeseth ødela den ene bindingen omtrent halvegs i løpet. To personer bidro sterkt til at Hjelmeseth likevel vant. Den ene var treneren Morten Aa Djupvik (nå ansatt i Start) som løp fra løypa til serviceområdet med reserveskia og fikk de preparert til Hjelmeseth kom til vending. Den andre var Frode Estil som sørget for at feltet sakket farten da Hjelmeseth byttet ski. Typisk nok var det nettopp Estil Hjelmeseth slo i spurten.
Men det vi husker best er pressekonferansen etterpå da Hjelmeseth underholdt med å etterlikne japansk. ▪