I spenningen mellom realisme, barmhjertighet og likegyldighet
De fattige tilreisende med sine tiggerkopper er svaert synlige i førjulstiden.
Send alle utenlandske tiggere hjem igjen» skriver Vidar Kleppe (29.11), og viser til flere kriminelle handlinger.
Kriminalitet og pågående tigging er forbudt og må bekjempes. Det er politiets ansvar. Det er også praktiske utfordringer knyttet til plassering og utbredelse av deres salgssteder i gågaten. Det er kommunens ansvar. De må regulere salgssteder og hindre forskjellsbehandling mellom selgere.
De fattiges naervaer på gateplan kan oppleves utfordrende for mange av oss. Hvordan skal vi møte fattige mennesker på en god måte? E tisk vurdert sier pliktetikken at vi uansett skal hjelpe mennesker som er i nød. Rent praktisk makter vi ikke å hjelpe alle, men å utelukke en hel gruppe er i strid både med den gylne regel, Kants humanitetskrav (leveregler) og menneskerettighetene. Mennesket har iboende verdi. Derfor skal de hjelpes. Konsekvensetikken legger vekten på resultatet av handlingene. Hvis gater ryddet for fattige er en viktig verdi, vil Kleppes appell muligens virke. På kort sikt, men neppe på lang sikt. Utvisning vil virke for oss, men ikke for de fattige. Konsekvensen av tiggeforbud og tilbakesending gir forverrede Det er en menneskerett å kunne be om hjelp, uansett hvem man er og hvor man befinner seg. livsvilkår for de fattige.
Den tredje etiske modellen, dydsetikken, ligger i praksis naermest for de fleste. Der bestemmes handlingene av hva vi selv føler og hvem vi er som personer. Barmhjertighet er en dyd, og gode relasjoner er viktig. De fattige ber om vår oppmerksomhet, skrangler med tiggekoppen og søker vårt blikk. Men de fleste av oss overser de fattige. Vi vil ikke bli fanget av blikket. Hvem kan da la vaere å gi noen kroner? Vi vet at de (fleste) er fattige og undertrykte. De er fanget av en fødsel og oppvekst de ikke selv har bestilt. Det er ikke lett å stirre verdens urettferdighet i hvitøyet. Uten å bli berørt. N oen dehumaniserer de fattige ved både fysisk og verbal forakt. Forsker Hildegunn M. Tønnesen Schuff har analysert facebook-gruppen «Få tiggerne vekk fra Kristiansand» (3747 følgere i 2015) og påviser urovekkende holdninger. Andre styres av barmhjertighet og bidrar med både penger og praktisk hjelp. Noen åpner hus og hjem og gir fast støtte over lengre tid. Noen utvikler varige vennskap basert på både kjennskap og tillit. Noen har imidlertid gitt tillit, men ble lurt. De sitter skuffet tilbake. Realismen innhentet dem. De fleste ønsker å hjelpe de fattige, men usikkerheten er stor. Og usikkerhet avler passivitet.
Fra tiggerkopp – Norge (FTN) forsøker å balansere i spenningen mellom realisme, barmhjertighet og likegyldighet, og har nylig vedtatt følgende policy (noe forkortet) for arbeidet. F
TN sier nei til tiggerforbud. Det er en menneskerett å kunne be om hjelp, uansett hvem man er og hvor man befinner seg. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Fattige tilreisende skal mottas med respekt og gis verdige livsvilkår i Norge med tanke på grunnleggende behov som mat, seng og varme. FTN arbeider for at kommuner og organisasjoner tilbyr overnattingstilbud når det er kaldt og legger til rette for nødvendige sanitaerforhold.
FTN sier både ja og nei til tiggerkoppen. Smil, vennlighet, mynter og mindre beløp fra givere er til oppmuntring og hjelp for fattige tilreisende. FTN mener imidlertid at pengehjelp alene ikke er baerekraftig hjelp på lang sikt. Større beløp og fast hjelp over tid bør bare gis til enkeltpersoner og familier når mottakerne oppgir navn og adresse for seg selv og sine familier. Kjennskap til faktisk hjemmesituasjon er nødvendig for å gi baerekraftig hjelp. F
TNS hovedmål er å skape arbeidsplasser på de fattiges hjemsteder. FTN har en løpende samarbeidsavtale med kommunen i Tg. Carbunesti, byen og området som er hjemstedet for nesten alle fattige tilreisende på Sørlandet. FTN har strikkegrupper i byene Tg. Carbunesti og Targu Jiu og driver andre former for hjelp og kursvirksomhet. Sammen med andre grupper på Agder har FTN drevet nødhjelp til de aller fattigste i området, de som aldri kommer til Norge. Dette har gitt FTN en verdifull kompetanse på hjemmesituasjonen for fattige tilreisende på Sørlandet.
FTN vil drive nøktern og saklig informasjonsvirksomhet for alle som vil hjelpe fattige tilreisende, og vil bidra til at norske givere kan kjenne seg sikre på at deres hjelp når frem til dem som trenger hjelpen mest.
FTN støtter Regjeringens mål: «Det er i Norges interesse at forskjellene i Europa blir redusert». FTN arbeider med å søke støtte fra Eøs-midlene (EEA og Norway Grant) for prosjekter innen helse, boforhold, utdanning og arbeidsplasser for alle som ønsker hjelp. FTN registrerer imidlertid at flere fattige tilreisende uansett ønsker å fortsette sine regelmessige besøk til Sørlandet og Norge. De har ingen tro på egen fremtid i Romania. FTN vil gjenskape drømmen om en bedre framtid i eget land. Målet er empowerment (egenkraftmobilisering) for fattige og marginaliserte mennesker.