Grønn naivitet om dødshjelp
Under Grønn Ungdoms landsmøte forrige helg gikk ungdomspartiet inn for å utrede aktiv dødshjelp i Norge.
De tror at dette kan legaliseres i «strengt regulerte former», men det er stikk i strid med all kunnskap vi har tilgjengelig. Nathaniel Steinhaug i Grønn Ungdom skriver i Faedrelandsvennen på tirsdag at vedtaket ble gjennomført ikke på grunn av en «skråsikkerhet om at det er riktig å legalisere dette», men fordi debatten om aktiv dødshjelp må vaere mest mulig kunnskapsbasert. Hovedargumentene deres er at storparten av befolkningen er positive til innføring, samt at en rekke nordmenn reiser til utlandet for å bli tatt livet av. Men om det finnes mennesker som reiser til utlandet for å benytte seg av tjenester som er ulovlige i Norge, følger det ikke noe som helst fra det. Det at det dessuten i dag finnes et flertall i befolkningen, er korrekt, men er et dårlig argument. Det er fullt forståelig at de fleste av oss, når vi uforberedt mottar en telefon en sen ettermiddag, kan bli fristet til å si «enig».
Men det som er desto viktigere, er at ikke bare politikere, men også helsepersonell, er betydelig mer negative. Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger har alle uttalt seg som aktive motstandere. En trend som går igjen i de fleste land, er at det er interesseorganisasjoner for funksjonshemmede som protesterer høyest av alle mot slike forslag, av frykt for at de mest sårbare i samfunnet vil merke presset størst.
Forskjellen mellom befolkningen og disse gruppene kan nok forklares med at det er dem som lever tett på sårbare mennesker til daglig. Det er de som hører bekymringene deres, som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, samt regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer. Om vi ønsker en «strengt regulert» form for dødshjelp, har vi allerede innrømmet at selvbestemmelse ikke er den avgjørende variabelen i argumentet vårt. Det er derimot først og fremst et symptom på et relativisert menneskesyn, og en skummel utvikling som Grønn Ungdom nå går i bresjen for. Om vi åpner for at det kan vaere gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, mister samfunnet et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer.
Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi nå liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Det har hittil vist seg umulig i kulturer lik vår egen å etablere en strengt regulert lov som ikke sklir ut. Dersom Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det nesten uunngåelig at vi ikke ville ha foretrukket den såkalte Benelux-modellen. Her står individets opplevde ønske om å bli tatt livet av i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er her det har skjedd en gradvis utglidning av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av. Nå diskuteres det allerede i Nederland om såkalt «livstretthet» skal vaere selvstendig kriterium for å be om drap. I ikkediskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper.
Kristin Halvorsen, leder i bioteknologirådet, uttalte nylig på Menneskeverds samtalekveld på Litteraturhuset, at «Et samfunn som setter i system en form for aktiv dødshjelp, kan jeg ikke se for meg at til syvende og sist vil vaere et verdig samfunn, fordi det finnes så utrolig mange måter å misbruke det på». Det stiller vi oss helhjertet bak. Troen på at vi kan innføre dødshjelp i «strengt regulerte former», faller fort når vi utforsker hvilke juridiske, etiske og filosofiske utfordringer vi står ovenfor, samt overveldende empiri fra land som ligner vårt eget.
Om Grønn Ungdom ønsker en kunnskapsbasert debatt, må de gå foran med et godt forbilde. For inntil videre har vi allerede mer enn nok kunnskap til å vite at vi aldri burde innføre aktiv dødshjelp i Norge.
❞