Minister for kultur og konflikt
Politikk burde handle om dialog, tillit og samarbeid om gode løsninger. I høst har vi fått et nytt eksempel på at dette ikke er blant regjeringens foretrukne redskaper. I stedet velger de mistenkeliggjøring.
Arbeiderpartiet vil hegne om tre parts samarbeidet. Vi vil invitere, lytte, legget il rette, men også si ifra og sørge for åpenhet. Også når organisasjoner kritiserer og utfordrer rådende politikk.
Argumentene for endringer må vaere holdbare, og de må involvere dem det gjelder. Det synes å vaere en ukjent erkjennelse hos sittende regjering.
Denne gangen er det kulturpolitikken det gjelder. T il nå har kunstnerne selv, gjennom kunstnerorganisasjonene, oppnevnt komiteene som vurderer stipendsøknader og velger ut hvilke kunstnere som skal få støtte. Kulturministeren vil skrote dette systemet og heller la en liten gruppe oppnevnt av departementet velge komiteer. Dagens system er nemlig «udemokratisk», skal vi tro kulturministeren. Frp bruker de store bokstavene og omtaler det som «Kameraderi» i et svar på Dagbladets kritikk av endringen regjeringen vil innføre. (Debatt 2 november 2017).
I velkjent stil er Høyre og Frp på banen med mistenkeliggjøringa v grupper. Dennegangen er det ikkegodhet s tyranner i kirken, men kunstneres o mer ofrene for mistenkeliggjøringen. Kul-turministeren ha ringen tillit til at det er fagkunnskap og kompetanse som avgjør hvem som skal sitte i disse komiteene. Dermed mangler også tilliten til at komiteene fordeler kunstnerstipend eller garantiinntekter til de beste søknadene – og ikke til komiteens bestevenner eller basert på om søkeren er fagorganisert eller ikke. I stedet for å ta fatt iog søke å avdekke om det faktisk er eller har vaert tildelinger med bakgrunn i kameraderi eller udemokratisk praksis, og gjøre noe med regelverk, gå i dialog med kunstnerne om utfordringene, så velger statsråden en annen strategi, mistenkeliggjøring. Det er statsrådspraksis på svaert slett nivå.
Slik sås regjeringens mistillitsbuskap: De andre har en agenda.
Dette er en politikk vi kjenner igjen fra denne regjeringen, der
Å flytte avgjørelser naermere politisk ledelse mot kunstnerorganisasjonenes ønske, og helt uten dialog, bygger mistillit.
man ser ut til å dyrke splittelse mellom grupper. At kunstnere er uskikket til å vaere ordentlige, er derfor en avsporing. Hva er det egentlige prosjektet? Jo, et forsøk på å bygge ned troverdigheten til grupper som er uenige i regjeringens politikk.
I det store bildet handler det også om nedbygginga v tre parts samarbeide tog den norske modellen. Kunstnerne er sist uti en langrekke. Tidligere har bistandsorganisasjoner blitt kriti- sert for å drive for mye politikk og for lite bistand. Over lang tid har justisdepartementet brukt samme taktikkoverforrettshjelp- mottakere. De skal ikkedrive kritiskjustispolitikk, bare praktisk hjelp. Budskapene er pent pakket inni mistenkeliggjøringens nesten usynlige silkepapir, men det er mange slike pakker, de kommer jevnt og trutt. De maler sin egen kake, må vite, enten det er rettshjelptiltak, bistandsorganisasjoner, kirken ellers om nå, kunstnere. Unødvendige konflikter oppstår på felt der det kunne vaert unngått, og er det noe vi trenger mindre, ikke mer av, så er det konflikter og mistillit mellom staten og dens innbyggere. A rbeiderpartiet vil derfor fremme forslag om å opprettholde dagens ordning, ikke innføre en gammeldags ordning som flytter avgjørelser fra dem det gjelder, til et lite departementsoppnevnt utvalg og redusere fagorganisasjonenes ansvar.
Å bygge den norske modellen og tre parts samarbeid eter å byggetillit, gi ansvarnedover, finne gode løsninger og gjennomføre tiltak og forvalte skattebetalernes penger. Å flytte avgjørelser naermere politisk ledelse mot kunstnerorganisasjonenes ønske, og helt uten dialog, bygger mistillit mellom politikere og kunstnere – og mellom fagorganisasjoner og allmennheten. Spesielt når argumentene er som de er: udugelighet og mistenkeliggjøring om uskikkethet – og når disse argumentene på ingen måte underbygges med fakta.
For virkeligheten er jo at alle kunstnere kan søke og bli vurdert på likt grunnlag, basert på kunstnerisk skjønn. Kunstnerundersøkelsen bekrefter at det ikke er noe som tilsier at organiserte og ikkeorganiserte behandles forskjellig.