«Kirkeuka for fred» i 2017 – et minneår for Israel
Israel kan i år feire 100-årsminne for Balfourerklaeringen, hvor jødene fikk løfte om å få tilbake sitt land, og 50-årsminne for 6-dagerskrigen i 1967, da øst-jerusalem, Vestbredden (Judea og Samaria) og Gaza ble del av Israel etter å ha vaert okkupert av
Så skulle en vel tenke at dette også ble feiret i Den norske kirke. Røttene til kirka ligger i Israel, og det er mange grunner til at kirka burde glede seg sammen med Israel.
Det motsatte synes å vaere tilfelle. «Kirkeuka for fred i Israel og Palestina» som arrangeres hvert år, har en slik karakter at daglig leder for «Med Israel for fred» (MIFF) i en artikkel i «Dagen» 25. september kaller det «Demoniseringsuka av Israel». Han peker blant annet på at arrangørene innbyr en israelsk gjest, Sahar M. Vardi, som er ekstrem i anti-israelsk retning, og blant annet har bedt det internasjonale samfunnet å gå inn for å stanse all støtte til Israel – både økonomisk og militaert.
Jeg har ikke registrert protester fra biskoper eller prester, og må derfor anta at «Kirkeuka» gir uttrykk for deres forhold til Israel.
Kirkens Nødhjelp er en av de organisasjonene som står bak «Kirkeuka for fred». Generalsekretaer Anne-marie Helland begynner en artikkel i «Dagen» 13. juni med disse ordene: «50 år etter at Israel okkuperte Palestina, er konflikten fremdeles brennbar. Midt i det hele står sårbare barn som vokser opp på Gazastripen. Vi kan ikke slutte å kjempe for deres fremtid.»
Hun mener altså at skyldspørsmålet er klart. Men det er sikrest å få det gjentatt. I neste avsnitt skriver hun: «I juni 1967 ble Palestina okkupert av Israel, og slik er det fortsatt.» olk som ikke kjenner historien må ut fra dette anse Israel som en okkupasjonsmakt. Selv var jeg 31 år gammel i 1967 da 6-dagerskrigen foregikk. Hele verden var i en spent situasjon før krigen. Den egyptiske presidenten, Nasser, fikk Fn-styrkene
Fut av Sinai for å gjøre plass til de egyptiske soldatene. Han stengte Tiran-stredet, noe som i seg selv var en krigserklaering. Den 26. mai uttalte han at Egypt ville utslette den jødiske staten i den kommende krigen, og denne typen retorikk førte til at flere araberland sendte tropper til Egypt for å delta i den hellige krigen mot fienden, og snart var Israel omringet av en arabisk styrke på 250.000 mann, over 2000 stridsvogner og 700 kampfly bare ved fronten.
Verden var vitne til det de trodde var Israels endelikt. Ingen nasjoner gikk til aksjon for å hjelpe. Israelerne fikk panikk. Forsvarssjefen Yitzhak Rabin fikk et mentalt og fysisk sammenbrudd. Moshe Dayan ble utnevnt til forsvarsminister. Han var handlingsdyktig. Israel overrasket fienden og vant krigen på 6 dager. Uten forhistorien om araberlandenes mobilisering blir det dobbelt misvisende å si at Israel okkuperte Palestina. «Dobbelt», fordi noe land Palestina ikke eksisterte, og det som Israel ikke ga tilbake var land som var ulovlig okkupert av Jordan og Egypt. Om hun ikke selv husker 6-dagerskrigen, venter vi likevel at en person i en slik stilling som Anne-marie Helland setter seg inn i historien, slik at hun kan gi en objektiv beskrivelse av det som hendte. essverre kan en finne mange andre eksempler på at Israel blir stemplet som okkupasjonsmakt. I sin bok «Landet som lovet alt» skriver Sidsel Wold på side 78: «Faktum som er kommet frem i ettertid, er at det var et flertall innen Israels regjering som ønsket krig, ikke Egypts president.» Når det er en tidligere korrespondent i Midtøsten som skriver dette, vil jeg kalle det bevisst løgn.
Tuvia Tenenbom viser i en ny bok, «Ta jøden!», mange eksempler på hvordan løgnhistorier hentes fra Midtøsten og deretter fortelles i Europa eller Amerika. Forfatteren blir blant mange turer i Israel med en israelsk reiseguide, Itamar, som er like skeptisk til Israel som Sahar M. Vardi. Han vil ikke kalle seg jøde lenger. Han er guide for en gjeng italienske tenåringer på en undervisningstur arrangert av en italiensk organisasjon, en NGO (ikke-statlig organisasjon), i Milano. De unge italienerne lytter
Dtil Itamar og skriver ned det han sier, tar bilder, og er intenst engasjert. I holocaust-museet, Yad Vashem, sier Itamar: «Det dere ser her, med nazistene og jødene, skjer også i dag, i Palestina. Det som skjer her i Israel er Holocaust. I dag gjør den israelske haeren det samme, og den amerikanske haeren også.»
Her brukes Yad Vashem, monumentet for millioner av jøder som ble slaktet ned for nazistenes hender, som en plattform for giftig propaganda mot dem som overlevde nedslaktingen deres. Tenenbom sier: «Jo mer jeg går rundt i dette landet, jo mer ser jeg dem: NGO her, NGO der. Jeg synes det er smertefullt å se unge europeere som reiser til dette landet bare for å suge inn i systemet sitt litt mer hat mot jøder enn de allerede har.» vor henter vårekirkelige ledere sin informasjon om Israel? Jeg venter å se protester fra kirkelige ledere mot den måten «Kirkeuka for fred» blir arrangert.
HHvor henter våre kirkelige ledere sin informasjon om Israel?