Jubel for to sølv i VM
Jeg er strålende godt fornøyd med sølvmedalje både individuelt og for lag i World Strongest-mesterskapet i Ukraina.
16. oktober fikk jeg spørsmål om jeg ville med på World Strongest Team under 105 kilo i Ukraina 3. desember. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å konkurrere mer i år, ettersom jeg har slitt med småskader gjennom kontinuerlige oppkjøringer siden mars. Men det ble for fristende, og jeg sa ja.
Det fristet ekstra siden de andre utøverne på laget var John Emil Westby, Bjørnar Kvernstuen og Christer Bakken Larsen. Vi er fire gode utøvere, og lekte litt med tanken om en mulig pallplass. Så kom forespørselen om jeg ville med på World Strongest Deadlifter under 105 kilo. Jeg sa først nei, siden jeg ikke har fått trent markløft optimalt i år på grunn av skade. Men de andre på laget mente at jeg burde med på den, så jeg sa ja til å løfte markløft også. Dette er normalt min sterkeste øvelse.
Det var liten tid til å trene inn øvelsene, vi hadde bare fem-seks uker på å forberede oss. Heldigvis var vi alle i god form, og derfor trente stort sett på øvelsene som skulle vaere på konkurransen. Kristiansand Strongman Team har i høst stått uten lokaler. Heldigvis har jeg noe strongmanutstyr hjemme som jeg kunne trene på, blant annet dumperdekk, hantler, Apollon’s axle og stein.
Dette måtte jeg trene utendørs, med unntak av stein, som jeg har i kjelleren. Det var ikke bare fryd, minusgradene kom, og etter hvert snøen også, så det krevde mye vilje for å gjennomføre disse øktene ute da. Jeg har heldigvis hatt med meg min samboer Maiken Sundt og min bror Jon Einar Haugland på noe av opptreningen til konkurransen.
Vi reiste natt til fredag og var ikke i Ukraina før lørdag morgen etter naer 30 timer på reisefot. Innveiing var lørdag formiddag, vi klarte alle vektgrensen på 106 kilo. Etterpå var det et måltid og så forberedelser til markløft for Christer og jeg. Vi følte oss dårlig i form begge to etter den lange reisen, som innebar lite mat og lite søvn. Men da vi kom til konkurransen, merket jeg at adrenalinet kom, jeg hadde ofret så mye for å konkurrere her.
Da vi varmet opp, merket jeg at det begynte å krampe seg i beina, men det var lite å gjøre med det. Vi fikk beskjed om at vi skulle løfte straks, så vi løftet ikke så mye mer på oppvarming, men det gikk 40 minutter før vi skulle ut å løfte, og det var litt for lenge.
Første løftet mitt var 300 kilo (kvalifiseringsvekt). Det gikk lett opp, men jeg kjente en stikkende smerte i baksiden av låret, jeg var nok blitt for kald. Christer bommet på 300 kilo, han har løftet dette flere ganger på trening, men kroppen var kald og tom. Neste løftet mitt var 320 kilo, dette gikk greit, men jeg merket at jeg hadde fått en ruptur (liten rift i muskel) i baksiden av låret. Jeg vurderte å gi meg, men så muligheten til å klare pallplass, så jeg gikk på 340 kilo, som ville bli personlig rekord.
Det gikk også opp, så jeg tenkte å ta siste løftet mitt på 350 kilo, men de andre utøverne datt av én etter én. Det var kun Jiri Tkadlcik fra Tsjekkia og jeg igjen nå. Han er innehaver av verdensrekorden på 375 kilo. Jeg hadde sikret meg andreplass, så da ville jeg ikke utsette meg for unødvendig skade på et løft til, siden jeg ikke regnet med å kunne slå ham.
Han endte med 382 kilo, som var ny verdensrekord. Og jeg endte med sølv i World Ultimate Strongman Deadlift Championship 2017 under 105. Veldig godt fornøyd med egen prestasjon her.
Dag to. Kroppen var sliten og baksiden av låret mitt var ikke bra, men her følte jeg at jeg måtte gjøre det jeg kunne for laget uansett.
Vi lå på 3. plass før siste øvelse, men kun et og et halvt poeng bak 2. plass, så her visste vi at det kunne vaere mulig å klatre til 2. plass om alt klaffet. Og det gjorde det, vi fikk de poengene vi trengte for å komme oss opp på andreplass.