Takk for alt
Forholdet vårt blir aldri som før. Men det var gøy så lenge det varte.
Tidligere var det alltid stas med papirpost. Noen ganger var det livstegn fra en brevvenn, andre ganger var det et bursdagskort fra en fjern slektning. Bonus hvis det ramlet en femtilapp ut av konvolutten. Men etter at folk flest begynte å sverge til elektronisk post, skjedde det noe. Nå er det aldri gøy med brev. Hvis noe dumper ned i postkassa di, er det som regel dårlige nyheter. Eller regninger. Det er jo ikke så gøy det heller.
●●Den eneste jeg har brevvekslet sånn tålig jevnlig med de siste årene har vaert Statens lånekasse for utdanning. Det var et ryddig opplegg, der kassa sendte meg en lapp ved starten av hvert semester. Den måtte jeg signere, sende tilbake, og så var jeg plutselig fryktelig rik. Det føltes iallfall som jeg var fryktelig rik.
●●Sånn er det ikke nå lenger. I juni tok jeg min foreløpig (og mest sannsynlig) siste eksamen. Når du står der med vitnemålet i hånda, gir lånekassa deg en håndfull måneder på å klippe deg, skaffe en jobb, bli et produktivt medlem av samfunnet og sørge for at du klarer å generere likvide midler på et eller annet vis. Jeg har med andre ord ikke hørt fra dem på en stund.
●●Men nå har jeg fått et nytt brev. Det er av det mindre festlige slaget. Nå er det omvendt. Lånekassa blir nok kanskje ikke fryktelig rik av mine bidrag, men jeg blir definitivt litt fattigere, hver måned, fram til 2037. Jeg kan love deg at det er mye gøyere å motta oversikten over hvor mye du skal få, enn å plutselig måtte forholde seg ubehagelig håndfast til hva du skal betale.
●●Jeg visste jo at det kom, jeg gjorde det. Men jeg kan vel også vaere aerlig og innrømme at jeg ikke alltid har tenkt like mye over konsekvensene av å stupe inn i akademia før jeg egentlig visste helt hva jeg ville. Lånet har nemlig av den grunn rukket å bli ganske stort. Jeg ville nok ikke kunne kjøpt meg et egnet bosted for pengene, men et kjapt søk på finn.no viser at en flott, oppvarmet garasjeplass i Oslo sentrum kunne vaert innenfor rekkevidde. Heldigvis har jeg ikke bil, så den klarer jeg meg uten.
●●Men jeg vil ikke at forholdet vårt skal surne av dette, kjaere lånekassa. Du var min favorittkasse i veldig mange år, og vi vil alltid ha de gode minnene. Derfor har jeg satt meg ned ved datamaskinen du i sin tid finansierte for å skrive et takkebrev.
●●Vi får ta det mest grunnleggende først. Takk for alle husleiene du har betalt. Jeg føler meg også ganske sikker på at jeg kan takke deg på vegne av ganske mange bolighaier på sør- og østlandet. I en falleferdig leilighet i Oslos mest kriminelt belastede gate, laerte jeg viktigheten av en god vaskeliste. I fjerdeetasjen i Gyldenløvesgate laerte jeg hvor farlig, men også vidunderlig, det er å bo noen få titalls meter fra Husholdningskjøkkenet. Det ble mye kompe, for å si det sånn.
●●Takk for alle reisene du har sponset. I begynnelsen av tjueårene var jeg en sånn som mer enn gjerne spiste havregryn i komisk lang tid og heller brukte pengene på flybilletter. Du har sendt meg til Kambodsja, USA, Gambia og Bosnia, for å nevne noe. Tidvis har jeg nok laert vel så mye av dette som jeg gjorde i klasserommet.
●●Takk for alle studievennene. Takk for alle månedskortene. Takk for alle konsertopplevelsene. Takk for all den begredelige kantinekaffen. Takk for alle pensumbøkene. Takk for alle kveldene på byen. Og, ikke minst: Takk for all ostepopen og colaen dagen derpå.
Takk for alle kveldene på byen. Og, ikke minst: Takk for all ostepopen og colaen dagen derpå.
●●Jeg er en sentimental type, og selv om alt er annerledes nå, er jeg glad vi fortsatt kan ha litt kontakt. Men innerst inne gleder jeg meg likevel ganske mye til 2037.