Barnas triste nyheter
Velkommen til Barnas Nyheter. De er mange denne uken, de er viktige, men de er dessverre ikke saerlig gode.
E t tog av hvitkledte barn tumler inn på sykehjemmet. De små lysene funkler om kapp med øynene til foreldre som har skjøvet på arbeidsdagen for å se den lille glede de gamle med sangen om den hellige Lucia. Men mørk senker natten seg over tusenvis av andre barn i Norge. Radioen står på i et av rommene. Bjørn Eidsvåg synger om å gå til barnet og hans mor. Det gjør Lyngdal Røde Kors Hjelpekorps. De går til en mor på det lokale asylmottaket som denne adventstiden opplever at barna hennes sulter. I Norge.
Stortinget vedtok like før jul i fjor at ingen som bor på mottak skal få mer enn ti tusen kroner i måneden til livsopphold, uansett hvor mange barn de har, og uansett om livet ikke lar seg oppholde av en slik sum. Derfor går frivillige fra den vakre bygdebyen Lyngdal til asylmottaket med mat til en familie som i år må klare seg med bare litt over halvparten av hva de fikk i fjor. Stortingets juleeventyr likner deprimerende mye på det til Charles Dickens. Dette vet vi fordi generalsekretaer Bernt G. Apeland i Norges Røde Kors onsdag skrev på NRK Ytring om konsekvensene av det gjerrige og hjerteløse budsjettvedtaket. Familien i Lyngdal er ikke alene, Røde Kors har oversikt over rundt 100 andre i samme situasjon. A t barn må gå sultne til sengs i Norge burde jo vaere en nyhet, nå som vi ikke trenger å bruke all journalistisk kapasitet på å finne ut hvordan Carl I. Hagen skal få dagene til å gå. Men det var stille i alle kanaler. Da vi tente årets første adventslys bodde 1774 barn på norske asylmottak. I fjor høst rapporterte UDI at 503 barn hadde bodd slik i mer enn tre år. Noen hadde tilbrakt opptil 14 år i mottak som skulle vaere midlertidige. 14 år er en hel barndom. Torsdag skrev Klassekampen at Barneombudet har varslet FNS barnekomité om de 503 barna. Slike triste brev er vi nødt til å skrive her i landet. 228 av de 503 har oppholdstillatelse, men får ikke lov til å bosette seg i en kommune fordi foreldrene ikke har opphold. I stedet sendes de fra asylmottak til asylmottak og må leve på halvparten av satsene for en sosialhjelpsmottaker.
Dette var ukens andre dårlige melding fra Barnas Nyheter. Hvert tredje barn på asylmottak sier at de ikke føler seg trygge der de bor. Den første norske levekårsundersøkelsen av mottaksbarna viste at mange av dem har et høyt stressnivå. Over halvparten befinner seg i et grenseland eller i kritisk sone for å utvikle varige følelsesmessige problemer, sa forskerne ved NTNU da de la fram rapporten for to år siden. Den gang trengte ingen av barna å gå sultne til sengs, så vi kan vel anta at stresset er større nå. D enne uken kom også meldingen fra SSB om at antallet fattige barn i Norge økte med 5000 i fjor. Notér tallet, statsministeren kommer neppe til å nevne det i nyttårstalen. Norske husholdninger fikk det verre i 2016 enn i 2015, og verst var det for barnefamiliene. Småbarnsfamilier i Rogaland, som ble hardest rammet, fikk inntekten redusert med 33 000 kroner. Årsaken er at lønnsøkningen var mindre enn inflasjonen, og at barnetrygden fortsatt er frosset på nivået fra 1996. De fattiges største problem er ikke at de er late, syke eller dumme. De fattiges største problem er at de har for lite penger. Universelle ordninger som barnetrygd er det enkleste og mest effektive tiltaket mot dette problemet. Er barnetrygden høy nok demper den også mange andre av samfunnets bekymringer. Som generalsekretaeren i Røde Kors minnet om, slutter barn og unge i lavinntektsfamilier oftere på skolen, de har større helseplager og viser flere tegn på sosial isolasjon og ensomhet enn barn i familier med trygg økonomi. Mørk senker også dagen seg. Da er vi over på ukens fjerde triste melding fra Barnas Nyheter. I motsetning til hva enkelte forsøkte å gi inntrykk av, viste SSBS rapport om kriminalitet blant innvandrere at det går rette veien, i hvert fall inntil 2013, hvor de siste tallene er fra. De nye nordmennene naermer seg de gamle i lovlydighet. Men én statistikk er urovekkende. Innvandrernes barn er markant overrepresentert i antall registrerte lovbrudd, selv etter justering for alder og kjønn. Ssb-forskerne skriver at denne gruppen ”befinner seg i en unik posisjon ’mellom barken og veden’ i sin søken etter identitet, kultur og tilhørighet.” De søker også etter velstanden de ser rundt seg, men som foreldrene deres ofte ikke har del i. Økonomisk er mange av innvandrernes barn naermere barken enn veden. Noen av dem er løvetannbarn som klarer seg godt, andre blir kriminelle. Vi kjenner ikke mekanismene mellom fattigdom og kriminalitet godt nok til å trek- ke bastante konklusjoner, men det er vanskelig å se hvordan tap på skolen, tap i det sosiale spillet og tap i kampen om pengene skal virke stimulerende på respekten for lovene. F redsprisvinnere sier så mye rart, noe Erna Solberg kan bekrefte. Nelson Mandela har for eksempel sagt at et samfunns karakter avsløres i hvordan det behandler sine barn. Er dette noe vi kan klappe for? Vi kan i hvert fall ikke klappe oss selv på ryggen, selv om Grunnloven har fått en egen barneparagraf. Den pålegger staten å sikre ”at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet.” Hvert barn som mangler mat, i Lyngdal og andre steder, er et grunnlovsbrudd. Hvert stresset lite barn som lever på femte eller sjette året i et mottak som kanskje blir nedlagt i neste måned, er det samme.
Bjørn Eidsvåg synger videre, om håpet som ble født i fattigdom. I Norge trenger vi ikke håpe på noe større under enn at storting og regjering tar Grunnloven på alvor.
I stedet sendes de fra asylmottak til asylmottak og må leve på halvparten av satsene for en sosialhjelpsmottaker.