En maktdemonstrasjon på 20 minutter
PUNK/ROCK Honningbarna
Voldelig lyd (Nye blanke)
De ga kanskje ut sitt beste album først med «La alarmane gå» i 2011. Her er Honningbarna veldig naerme med å slå den.
Vi lar likevel debuten stå som deres beste så langt. «Voldelig lyd» er deres femte, og de åtte låtene som tikker inn på 20 minutter går unna i en rasende fart både når det gjelder tekst og lyd. Alle som trodde at spruten og energien skulle gå ut av denne gjengen etter hvert som årene har gått, får seg en på trynet.
Kjartan Kristiansen fra Dum Dum Boys er helt sikkert en stor fan av Honningbarna. Her forvalter han lyden og produksjonen, noe som fører til at bandet aldri har hørt så distinkte og sylskarpe ut.
Det eneste som mangler nå er at Edvard Valberg sin vokal kommer lengre fram i lydbildet slik at vi hører ordene han synger om i de utfordrende og tøffe tekstene. Men det betyr kanskje ikke så mye likevel, for Honningbarna er tross alt et internasjonalt rockband som kan spille i mange byer utenfor Norge der de i alle fall ikke forstår språket og dialekten.
Det går unna i en rasende fart, men interessen og ørene holdes oppe ved at her er et passe knippe med temaskifter og taktskifter slik at pønkekjøret får et slags melodiøst preg over seg. Det er bare å la seg forføre av den hardtslående, «Pyongyang Freedom Fighter», og den litt mer poppa låten, «Penthouse perfekt», med Haley Shea fra Sløtface på medvokal. Her er vel egentlig ingen svake låter, og uttrykksmessig er dette en maktdemonstrasjon og et varsel om at de unge rockerne i Honningbarna blir litt eldre med stil og med en vedvarende holdning om at de fortsatt er borgerskapets utakknemlige sønner. Å høre på Kenneth Engebretsen føles som å bli løftet opp etter kragen av en fyr med rødsprengte øyne og mye på hjertet.det finnes nok av rappere med bedre teknikk enn Kenneth Engebretsen. Flyten hans er til tider så som så og det insisterende attakket hans kan oppleves monotont i lengden. Men han tar mye igjen i personlighet og ren, skjaer overbevisning.
Kenneth Engebretsen rapper sitt liv. Én låt heter «Kenneth Engebretsen», en annen heter «Groruddalen». Dop, gjenger og trøbbel med loven er temaer som går igjen. I «Elefanten i rommet» tar han for seg norsk narkotikapolitikk. Siste spor rundes av med å liste opp kompiser som døde for tidlig. «Tårer» kan vaere ordet 36-åringen bruker oftest.
Produksjonen, ved Martin Bjørnersen