Nm-gull med bismak
Det var gøy å vinne NM, men skuffende at jeg ikke løftet mer enn jeg gjorde. Målet er fortsatt å klare Vm-kravet.
Den dagen jeg meldte meg på norgesmesterskapet i benkpress ble alt så virkelig. Nå var det en realitet, og jeg måtte gi 100 prosent.
Hele veien har jeg vaert motivert, jeg har trent bra og virkelig gått «all in». Jeg har ofret det sosiale for å få nok søvn, hvile og trening. Slik at hvis det gikk dårlig, visste jeg iallfall at jeg hadde gjort alt i min makt for å lykkes.
Jeg skjønte fort at jeg ikke kunne lage mitt eget treningsprogram denne gangen. Jeg har ofte en tendens til å legge opp treningen slik jeg ønsker, og ikke nødvendigvis slik jeg trenger for å få best mulig resultat. Jeg kom i kontakt med Nils Kjetil Sande, som ble norgesmester i Strongman 2017 og har vunnet en rekke titler utenom.
TOPP TRENINGSPROGRAM
Han sydde sammen noe helt magisk. Jeg har aldri hatt så god progresjon og følt meg så sterk noen gang.
I første lokalstevnet midt i opptreningen til NM, satte jeg ny stevnepers på 75 kilo, og målet mitt for 80 kilo og Vm-krav kom enda naermere.
Når man legger ned så mye tid til trening, spising og soving, kan man på en måte forvente at resultatene skal komme deretter. Målet mitt var ikke bare å vinne, men faktisk å sette ny personlig rekord og kvalifisere meg til VM.
FIKK STEVNENEKT
Jeg var kjempespent, ikke bare fordi jeg skulle på mitt første norgesmesterskap, men også fordi jeg hadde så høyre forhåpninger til min egen prestasjon. Jeg stilte i klassen -57 kilo i dette mesterskapet i Fredrikstad. Det vil si at jeg måtte veie 57 kilo eller mindre for å få lov til å løfte.
Da jeg kom til innveiing var jeg klar. Men det var ikke stevnearrangøren. Jeg fikk pent beskjed om at jeg hadde innveiing 12.30, og at jeg ikke fikk lov til å løfte fordi jeg var for sent ute. Jeg ble kjempestresset. Løp rundt å prøvde å snakke med sekretariatet for å fortelle dem at det antagelig har skjedd en misforståelse og at jeg hadde lest et stevneprogram som ikke var oppdatert.
Pappa derimot prøvde å fortelle dem at jeg kom helt fra studier i Danmark for å løfte, og at systemet var for firkantet til å ikke lage et lite unntak. Forsøkene våre funket, og vi fikk overtalt dem til å ta meg inn til innveiing. Vi fikk sendt alle gutta ut av garderoben og jeg var klar.
Under oppvarmingen føltes kroppen sterk, og selv om jeg var en smule stressa, fikk jeg likevel gjennomført noen gode løft. Det ble så annonsert på høyttaleren at jeg skulle løfte, og jeg stilte meg i kø og gjorde meg klar. Helt proppet med selvtillit og motivasjon sto jeg klar. Helt til landslagstreneren kom bort til meg og sa: «Jammen, Elisabeth du skal ikke løfte før om 45 minutter. Du får varme opp en gang til, så sees vi.»
DUM AVGJØRELSE
Da det endelig var min tur, skulle jeg på mitt første løft på plattingen løfte 70 kilo. Jeg fikk dette løftet godkjent, og sendte pappa til sekretariatet for å be om 77,5 kilo på andre løftet. Det skulle jeg aldri gjort. I styrkeløft må man alltid øke, det vil si at hvis jeg løfter 77,5 kilo og ikke klarer det, har jeg ikke lov å ta av kilo på mitt siste løft.
Jeg misset mitt andre løft, det var rett og slett og tungt. Jeg måtte nå velge å enten øke (noen som ikke var et alternativ nå, fordi det kjentes så tungt ut) eller prøve på 77,5 kilo igjen og håpe på et mirakel. Denne misset jeg også og etterpå var jeg ekstremt skuffet over meg selv.
Ingenting gikk etter planen, jeg endte opp med 70 kilo. Fem kilo under egen pers, jeg fikk ikke løftet noe Vm-krav og jeg er tilbake hvor jeg startet. Jeg må bare bite i det sure eplet. Jeg er i hvert fall en erfaring rikere. Jeg hadde virkelig lagt mye arbeid i dette. Og prøver å finne alle mulig grunner til hvorfor jeg ikke klarte å leve opp til mine egne forventninger.
Var det fordi jeg hadde fått for lite søvn, mat, eller var det på grunn av min dårlige oppvarming og alt stresset før jeg løftet?
GIR MEG IKKE!
Jeg har nå fått tid til å samlet meg. Jeg gir meg ikke ennå. Jeg har fortsatt muligheten til å løfte 80 kg i benkpress. En ting er sikkert – jeg blir aldri sterkere hvis jeg ikke pusher grensene mine. 9. desember var ikke dagen, men en dag skal jeg klare det. Jeg er mer sulten enn jeg noen gang har vaert.