Etter en uke i retten: Hva nå, Søgne?

Uansett hvem som vinner den juridiske kampen, ser dessverre taperen ut til å vaere klar: Søgne kommune.

Søgne er ei lita bygd. Vi er ikke så mange tusen som bor der. Treffstedene er heller ikke ikke så mange, og de ligger tett på hverandre: De fleste butikkene og restaurantene befinner seg innenfor få kvadratmeter på Tangvall. Idrettsarenaene like bortenfor. Og turløypene er i helgene tett befolket. Det er lett å treffe kjente. Det var det også i rettssal nummer én i Kristiansand tingrett denne uka.

For denne saken engasjerer. Også langt utover vår kommunes nåvaerende grenser. Men den oppleves nok aller sterkest av oss som bor der. Og som kjenner trivelige, oppegående mennesker som har plassert seg på hver sin side av konflikten på rådhuset.

Men som disse dagene i retten har vist med all mulig tydelighet, det er nettopp det som er problemet: At det er to sider. Med stor avstand mellom.

Så stor at jeg føler behov for å presisere: Det jeg nå skriver er ikke rettet mot de mange som har det bra på jobb. Som altså ifølge undersøkelser heldigvis er det store flertallet av de rundt 900 som hver dag arbeider for kommunen. Jeg skriver heller ikke dette for å sette alle disse i en forsvarsposisjon, der de må argumentere overfor andre for at de faktisk har det bra på jobb. Og jeg skriver ikke dette for å trekke i tvil at det har vaert gjennomført både prosesser og andre tiltak på rådhuset hvor ansatte og ledere har gått inn med god hensikt.

Jeg skriver dette fordi vi som har vaert i rettssalen denne uka har hørt sjokkerende beskrivelser av hvordan et mindretall - men et betydelig antall enkeltmennesker - har hatt det på jobb. Og fremdeles har det. Det kan etter min mening en kommune ikke fortsette å leve med. Og det er etter min mening et klart lederansvar.

Dette er heller ikke ment som en forhåndsdom i den juridiske saken. Retten skal ikke ta stilling til om det har vaert dårlig arbeidsmiljø på rådhuset, men om de to varslerne har varslet innenfor reglene og blitt behandlet i tråd med reglene. Eller om de har blitt utsatt for gjengjeldelse av ledelsen fordi de varslet.

Men selv om utgangspunktet for saken er juridisk, har alt som har kommet fram også gitt mange mye å tenke på utover det som handler om lover og regler. Det bør i alle fall ha gjort det.

For inntrykkene er mange og sterke. For noen av vitnene har det vaert så krevende å fortelle om egne opplevelser at tårene kom. For andre har engasjementet vaert så sterkt at utfordringen har vaert å ikke bli sint. Et av vitnene hadde en håndskrevet ark foran seg på vitnepulten hvor vedkommende hadde skrevet til seg selv: «Rolig!»

Det som står igjen er en fryktkultur, beskrevet på mange vis - gjennom konkrete hendelser og mer generelle forhold. Aller sterkest inntrykk har det gjort å høre voksne mennesker fortelle at de har vaert «livredde» på jobb eller for å gå på jobb. Redselen for å bli avlyttet og rapportert på. Og frykten for hvem man kan snakke fortrolig med.

I så måte var det illustrerende å høre svaret fra en av de to saksøkerne da hun ble utspurt at motpartens advokat, og han lurte på hvor mange som deler hennes opplevelse av det å jobbe i Søgne kommune: «Jeg vet ikke», svarte hun. «Jeg har ikke turt å snakke med noen om det etter jeg kom tilbake».

Og selv om det er gjort i god tro, fremstår det i alle for meg som underlig når den som er Ia-koordinator forteller retten om sin egen reaksjon på en rapport fra Arbeidstilsynet og bruker uttrykkene «fortørnelse», «skuffelse» og «sinne». Etter at rapporten altså beskriver et arbeidsmiljø der halvparten kjenner på frykt for å komme med kritikk. Og når den samme Ia-koordinatoren går rundt og - på en måte som flere opplever som truende - ber kolleger signere på et støtteskriv til en avdelingsleder. Og når en av de som skriver under på støtteskrivet er den som også er verneombud.

Fra mitt ståsted gjør slike hendelser det enda lettere å forstå hvor vanskelig det kan vaere å ikke tilhøre det flertallet som naermest insisterer på at det er et godt arbeidsmiljø.

Var så alle dager i retten like mørke? Heldigvis ikke. Vi har hørt vitnemål fra mennesker også på «andre siden» av kritikerne som bare har ønsket det vi andre tar som en selvfølge: en normal jobbsituasjon. Og en ettermiddag var det nesten så vi som så det ble litt rørt da en avdelingsleder i pausen etter sitt vitnemål gikk bort til de to saksøkerne med det som så ut som en julegave. Det var et fint øyeblikk. Før jeg tok meg selv i å tenke: Kan dette også tolkes? Og deretter lurte på om den reaksjonen skyldtes at jeg hadde sittet for lenge i rettssal nummer én og hørtform ange motsatte virkelighetsbeskrivelse r, der alt kan misforstås.

Uansett kommer det en hverdag for alle de ansatte på rådhuset når jula er over. Og når dommen har falt, et par uker etter det. Hva vil den hverdagen innebaere? I sitt vitnemål sa organisasjonssjefen: «Kanskje denne rettssaken kan bidra til at vi kan sette strek». Forhåpentligvis har han rett. Men etter denne uka i retten er det dessverre også lett å tenke annerledes.

Det har vaert bra at såpass mange har fått fortelle sine historier. Anonyme varslere har stått fram. Men deres vitnemål illustrerer også fravaeret av tillit og dybden i konfliktene. Og som en avdelingsleder klokt erkjente i retten: «Man eier sin egen

virkelig hetsoppfattelse ».

I tillegg gjør det situasjonen enda vanskeligere at utenforstående også har sterke oppfatninger. Noen mener hele bygda er delt i to. Det tror jeg er å trekke det langt. Men det finnes for eksempel mennesker som ser dennekonflikten i lysa v kommunesammenslåingen. S oms elver sterkt imot den. Og som ikke har tilgitt ordføreren at hun ble en forkjemper for den. Og derfor gjør henne til problemet.

Andre ser på den samme ordføreren som problemet fordi «alt» angivelig var bra fram til hun kom inn i politikken. Det var da hun som politisk nybegynner inntok rådhuset, at kaoset begynte. Disse ignorerer hele bakgrunnen for konflikten; de 16 som varslet – før ordføreren tiltrådte.

Uansett ståsted er det dessverre en del av denne konflikten at også kommunestyret er dypt splittet. Og for alle som håpet på en løsning eller i alle fall en bedring av situasjonen etter rettssaken, må det ha vaert deprimerende å lese på nettstedet n247 at varaordføreren i pausen etter ordførerens dramatiske vitnemål varslet oppvask i formannskapet. Hvis ingen evner å ta større og mer helhetlige grep enn det, er det stor fare for at alt vil fortsette ved det gamle. Derfor er det fristende å slå fast at det mest realistiske håpet for Søgne akkurat nå heter stor-kristiansand.

«Da sier jeg god formiddag til alle til stede», begynte dommeren på hyggelig vis alle dager i retten. Men uka som helhet ble alt annet enn god for Søgne kommune.