Lucia – de blindes beskytter

Jeg husker de årene jeg alltid måtte kave i siste liten for å finne Lucia-kjole, fordi fjorårets alltid var fra året før der igjen og plutselig lignet mer på en 17. mai bluse fra Bogerud.

alt var alltid for smått, over natten. Det var i plastduk-tiden, museflette-tiden og sherrox-tiden. Den perioden der det alltid lå en forkjølelse på lur rundt neste sving. Jeg trodde jeg skulle løpe etter den Lucia-drakten i siste liten med hjertebank til evig tid. Helt umerkelig var det plutselig forbi, jeg kom på det en dag jeg gikk forbi Nille og tittet forbi noen halvkrøllete Luciadrakter som ventet på nye eiere. Det som føltes som noe jeg aldri skulle slutte med var helt umerkelig blitt et tilbakelagt kapittel. Slik det meste skulle gli over i noe annet og ende som et minne.

●●Livet ble alltid noe annet. Kjørte for det meste sitt eget løp, og i det jeg hadde fått tilbake pusten fra en bratt bakke og var opptatt med å kjenne på lykken kom det brått noe ulendt terreng og kasta meg utfor holka igjen. Jeg drømte om å bli fullt møblert med et hav av Lucia-drakter i skapet. Jeg ville ha nypusset sølvtøy og teflongryte uten en skramme. Jeg ville bli en flekkfri variant av meg selv. Jeg ville bli min egen alder og ha orden i sysakene.

●●Jeg slutter ikkeå undres over at former kan endres så brått. Tiden er kanskje en tyv som sørger for det? Jeg er trøtt av å vaere på vranga med hele innsiden utenfor som et åpent sår. Jeg vil vaere som de plettfrie med møblerte hjem og vielsesattesten i en safe. Eller vil jeg egentlig det? Jeg vil nok heller slutte å vaere min verste fiende. Slutte å skamme meg over at jeg ikke er et glansbilde. Jeg vil leve sant. Jeg vil vaere tro mot meg selv. Jeg visste bare ikke at det var så mange humper i veien.

●●Det er flestav de små dagene i livet. Dagene vi aller helst forbinder med veien til målet. En tirsdag på vei mot lørdagen. Der hele flokken hjemme har akutt anemi og det krangles om hvem som skal kjøre til fotball, og regningshaugen vokser mens du ser på. Slike dager som glir over i en ny og helt lik. Nok en dag der du halser etter deg selv og jager mot målet, og lengter etter det lyse for du forstår ikke at snart er dette også fortid.

●●Noen veier har et skille. Noen historier slutter før andre – som jakten på Lucia-kjolen. Og det er kanskje i disse mørketidene vemodet tar meg og minner om alt som er ugjenkallelig forbi. Julen er vemodets høytid. Det er slutten av et år, et nytt er på vei. Det er familiehøytid og lett å bli ensom. Julen er å dele seg i to og sende hjertet sitt av gårde til sin andre halvdel. Den er å vaere voksen, men kjenne på det såre barnet i seg. Julen er fylt av savn og minner.

●●Jeg føler meg som de små dagene uten retning, men kanskje det ikke er så farlig å vaere litt på vranga i blant. Hadde det ikke vaert for lille julaften hadde ikke julaften skint like glitrende. Og mørket gjør lyset sterkere. Jeg bevarer minnene i hjertet og tenker på at Lucia representerer lyset i mørket, og det gir et håp for de små dagene og de tyngste bakkene.

Det er flest av de små dagene i livet. Dagene vi aller helst forbinder med veien til målet.