Hilde Hefte om savnet

Hilde Heftes mann Egil Kapstad døde brått av kreft i juli. Seks måneder etter strever hun med å ta innover seg tapet.

– I stolen ute på verandaen satt Egil i fem timer og så ut mot havet. Vi hadde lovet hverandre at den av oss som døde først, skulle få se på havet når det skjedde. Så måtte han hjelpes inn i sengen, og halvannen time senere var han død, sier Hilde Hefte.

Hun sitter i sofaen i blokkleiligheten halvveis til toppen av Tinnheia. Her døde samboeren Egil Kapstad av lungekreft 6. juli. Paret hadde da vaert sammen siden 1994.

Borte ved veggen står et gammelt piano, og oppå står Kapstads spellemannpris fra 1994. Ved siden av har Hefte rigget til julepynt og adventslys. Vi snakker med henne idet hun gjør seg klar til sin første julefeiring uten mannen.

VILLE STIKKE AV

– Først tenkte jeg at jeg hadde mest lyst til å stikke av i jula, men jeg har heldigvis Simen og Ane (sønn og svigerdatter), forteller Hefte.

I sommer ble nyheten om Egil Kapstads bortgang mottatt med sorg av musikk- og jazzmiljøet. Samarbeidspartner og venn Jan Erik Vold sa om Kapstad at han var «jazzens hemmelige høvding».

Kanskje var det også beskjedenheten som gjorde at han sjelden spilte på pianoet i stua.

BLE LEI SEG

– Han mente det var for lytt her, så i stedet spilte han på det elektriske pianoet på arbeidsrommet. Da han var syk, ville han prøve å jobbe seg frisk, og det var en konsert i Skien i september han bestemte seg for å gjennomføre. Det var «Drømmemakeren» med Jan Erik Vold, sier Hefte.

Men Kapstad var så dårlig at han ikke klarte å lese partituret.

– Han ble så lei seg! Jeg tenkte at dette handlet om å ha det fint, så jeg hjalp ham ut i bilen. Og så satte vi på musikken på full gnu mens vi kjørte rundt i byen. Til slutt stod vi parkert og så utover havet mens vi hørte på musikken og han fulgte med i partituret. Det var en fantastisk opplevelse, sier Hefte.

TRE MÅNEDER

Kapstads sykdom og død kom brått på. Så sent som i februar var paret på turné sammen, og i høst tenkte de å fortsette med turneen i Nord-norge. Kreftdiagnosen fikk han i april, og tre måneder senere var han død.

De siste ukene Kapstad levde, var de to sammen hele tida.

– Jeg sov når han sov, og var våken når han var våken. Han nektet å ha inn noen sykeseng her, og det ble til at vi rigget til en campingplass her i stua. Vi hadde det helt fantastisk fint sammen på kjaerlighetens premisser, sier hun.

«HØY På DET VONDE»

Det er nå, nesten et halvt år etter Kapstads død at hun møter den store stillheten for alvor. De siste månedene har vaert travle.

– Jeg opplevde på en måte å bli «høy på det vonde». Det er litt som når gassen har hengt seg opp på en bil: Turtallet går for fullt. Jeg pusset opp hele soverommet og kastet senga. Du vet jo at alle har sin egen lukt, men nå luktet det ikke av Egil der inne. Det luktet død. Jeg har også malt om kjøkkenet, og det er bare et par dager siden jeg var ferdig med arveoppgjøret. Stua her var full av ting. Jeg har oppdaget at jeg ikke er så avhengig av ting som jeg trodde, sier Hefte.

IKKE PLASTSEKK

Men tingene etter mannen har hun likevel måttet behandle på en spesiell måte.

– Man må vaere snill med seg selv og ta det i det riktige tempoet. Skoene hans klarte jeg ikke å kaste. Dem gikk jeg og hentet igjen. Og så handler det om å beholde respekten. Jeg kunne ikke ta ut klaerne hans i en plastsekk. I stedet gikk jeg opp på loftet og hentet ned den største turnékofferten og pakket klaerne hans i den. Så tok jeg den med til noen jeg visste han ville at skulle ha dem: Refugees Welcome to Agder.

Egil Kapstad var en lun, snill mann med omsorg for alle som har det vanskelig.

– Folk pleide å si til meg at «jeg trenger ikke beroligende hvis jeg bare kan snakke med Egil››, sier Hefte.

SAVN

Det hender fremdeles at hun henvender seg høyt til mannen.

– Ofte når jeg er på vei hjem tenker jeg at jeg ikke orker tomheten og stillheten som venter meg. Bare for å motvirke den hender det at jeg roper «Hallo, Egil! Jeg er hjemme», sier hun. Så trekker hun pusten og sier:

– Men for å vaere helt aerlig: Jeg kan ikke helt skjønne hvor veien skal gå videre uten Egil. Jeg savner ham så uhyggelig. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan sette ord på det. Men midt i sorgen må jeg tenke på at den er der fordi noe har vaert utrolig fint. Noe som er verdt å sørge over, sier Hilde Hefte.

Vi hadde det helt fantastisk fint sammen på kjaerlighetens premisser. HILDE HEFTE