Kristiansand og drømmen om kjaerligheten
Kommunene fikk i oppgave å overta vigselsretten fra domstolene. Noen ordførere, til og med noen her på Agder, vegret seg da de ble spurt hvordan de så på det å vigsle likekjønnede par.
Så har vi Kristiansand. Kristiansand gjør som direktoratet sier, de utnevner ansatte i kommunen og folkevalgte. Og så velger Kristiansand å se på seg selv som enda litt større enn en arbeidsplass og et lokaldemokrati. Kristiansand stiller spørsmålene: «Hvem er vigsel til for?» og «Hvem bør da vigsle?».
Kristiansand ender oppmed å utnevne tillitspersoner, som blant andre Ann Kristin Olsen, Omar Sadiq, Per Sigurd Sørensen, Ole Hortemo og Sarita (Sarita Sehjpal). Mennesker jeg leser om, og som jeg noen ganger er så heldig at jeg møter. Og jammen blir jeg ikke spurt jeg også. Vi skal representere folk flest, min egenskap er at jeg lever i ekteskap med en kvinne og er fylkesleder i FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. F or en glede! Å få vaere en brikke i og baere et ansvar for å bidra i andres formelle start på kjaerlighetslivet. Å få delta på det største øyeblikket for mange av oss - det øyeblikket når selve «Drømmen om kjaerligheten» blir virkelighet.
«Nei, det tør jeg ikke». Jeg gjorde som noen av ordførerne og vegret meg. Jeg turte ikke takke ja. Men alt i meg som tror på og drømmer om kjaerligheten kunne ikke la vaere. Mitt svar kunne ikke bare handle om meg eller hva jeg vil, det måtte handle om hvilket samfunn jeg velger å leve i og bidra til. På 1990-tallet hadde jeg noen møter som også handlet om «Drømmen om kjaerligheten». Vi var mange som mente at likekjønnede par burde ha formelle og ordnede rammer rundt sine parforhold og kjaerlighetsliv. Kanskje til og med få en høytidelig seremoni og feiring av noe så flott som selveste kjaerligheten? Jeg var fremdeles tenåring da, rimelig romantisk og kampklar. Parolene våre var: «Ung, stolt og homo» og «Jeg elsker hvem jeg vil».
Jeg husker Seierskirkens kamp mot Partnerskapsloven (vedtatt 1994). De brukte et barnekor foran Oslo S for å framføre sitt budskap om kjaerligheten som en evne kun noen utvalgte mennesker har. For alle oss andre var budskapet at «veien er belagt med gode intensjoner med endestasjon helvete». E ller da vi møtterepresentanter fra de politiske partiene utenfor Stortinget. Denne folkekjaere 60-åringen. Et av tillitsansiktene jeg kjente godt fra Tv-ruta. Han hadde jobbet som prest før han ble stortingsmann. Han sang ikke for oss om veien til helvete, han fortalte oss at vi var velkomne til å brenne der. Jeg var fremdeles 19 år, ikke fullt så blåøyd og nå med en undring «hva er det med kjaerlighet som er så skummelt?».
Er det slik at det bare er en gitt mengde kjaerlighet i verden og derfor må vi vaere forsiktige med hvem vi gir den til? Er det slik at om vi lar for mange eller de gale menneskene tillatelse til å elske, så går verden til helvete? D et er snart 30 årsiden. Jeg kjenner mennesker som tenker slik i dag. At det er forskjell på oss, at vi ikke er likeverdige i kjaerlighet, at noen av oss er mangelvare eller feilprodusert, eller at kjaerligheten ikke er stor nok? Heldigvis klarer vi å snakke sammen om våre ulike syn og opplevelser. Noen ganger snakker vi sammen gjennom innlegg i aviser slik som dette. N år Kristiansand spør meg om jeg vil gifte andre, svarer jeg: «Ja, det er en glede og en aere å få bidra i andres kjaerlighetsdrøm» og samtidig få delta i et budskap om at kjaerligheten er for oss alle.
Fordi jeg tror på og velger meg det samfunnet og den byen som er stor nok til oss alle. Fordi jeg opplever kjaerlighet som en usedvanlig gave som vi kanskje ikke skal takke nei til, men ta imot med et åpent sinn, åpent hjerte og med åpne armer? Så er det lov å vegre seg litt før en tar mot til seg? Takk for tilliten Kristiansand – Hurra for Kristiansand
Jeg ønsker dere lykke til med selveste Kjaerligheten og en fredelig jul!
Vi var mange som mente at likekjønnede par burde ha formelle og ordnede rammer i sine parforhold og kjaerlighetsliv.