Frustrasjonen i Iran
Tusenvis har demonstrert i Iran siden slutten av desember, i det som har vaert de mest omfattende protestene mot regimet siden 2009. Vesten følger spent med på hvordan regimet takler situasjonen.
Siden den såkalte arabiske våren har stat etter stat i Midt-østen gått inn i nye epoker med diktatur, konflikt, krig og nød. Med unntak av Tunisia hvor demokratiske krefter fortsatt kjemper for å holde stand. Iran har imidlertid vaert et stabilt land og med sitt strenge regime en stabiliserende faktor – tross alt – i regionen. Men et slikt regime utfordres selvfølgelig i vår tid og man har både ant og visst at landet kan vaere en trykkoker. Nå har lokket løsnet litt og tusenvis av innbyggere har demonstrert.
Informasjon om hva som skjer er i stor grad statsstyrt og følgelig er det vanskelig å si noe sikkert om omfanget og skadene. Men i følge disse statlige mediene er minst 20 mennesker drept, ni av dem natt til tirsdag, mens totalt 450 mennesker er pågrepet. Noen frigitt igjen.
Opptøyene startet for alvor med at en ung kvinne kastet fra seg det påbudte hodeplagget under en mindre demonstrasjon, i den konservative byen Mashhad nørdøst i landet. Hun ble en helt i sosiale medier og protestene spredte seg raskt til andre deler av Iran, med sine svimlende 80 millioner innbyggere. Men det er ikke først og fremst en protest mot presteregi- me, det handler om en økende frustrasjon over den økonomiske situasjonen.
Arbeidsledigheten i landet er nå på 12 prosent, og det verst blant ungdommen. I følge nyhetsbyrået AP har prisen på egg og kylling økt med hele 40 prosentpoeng. Det er også forslag om prisøkning på bensin og brensel. Husleier og boligpriser har også økt og sende barn på skole blir dyrere og dyrere. Lønnsøkningen står ikke i stil med inflasjonen.
Når religiøse institusjoner samtidig får store statlige overføringer, det foreslås en satsing på 1,24 milliarder dollar, ble det dråpen for mange iranske borgere.
Nå følger resten av verden spent med på hvordan demonstrasjonene vil bli møtt av regimet. Mange oppfordrer iranske myndigheter til å tillate demokratiske ytringer. Det er en skummel situasjon. 80 millioner misfornøyde iranere kan bli farlig for flere enn regimet i Iran.
Det er ikke først og fremst en protest mot presteregime, det handler om en økende frustrasjon over den økonomiske situasjonen.