Voldelige ungdommer og undergrunnsmiljø – et felles ansvar
Etter dobbeltdrapet ved Wilds Minne skole ble vi mer bevisste de harde ungdomsmiljøene i den lille, fine byen vår.
Uvirkelige grenseskridninger skjer hyppigere. Selv har jeg snart et ungdomsskolebarn og jeg akter ikke å møte problematikken med naivitet eller silkehansker. Dette må snakkes om – og det på en måte som gir resultater.
Jeg tror at det første som må skje er å få en større bevissthet rundt det sammensatte bildet, mekanismene som faktisk rår over utfallet for unge, frustrerte. Det holder ikke med «gøye» fritidstilbud og løse samtaler, vi må gå dypere og vi må tillate – ikke minst tåle – at det blir ubehagelig. For det er tydeligvis en magnetisk kraft i undergrunnsmiljø. De trives bedre der – enn i en «vanlig» hverdag. Å se til statistikken over flertallet av minoritetsungdom er å pirke i overflaten. Vi må komme naermere hvorfor ungdommer driver bort.
Hvor prioritet begynner er vi? dialog. Første Den er uvurderlig! Men hva slags dialog er det vi arrangerer – i størst grad? Med all respekt og beundring for tiltak og arrangører – jeg har deltatt på en rekke dialogmøter og min erfaring er denne: Et panel av religiøse ledere og en humanetiker møtes til en høflig samtale. Utfallet blir gjerne et forsvar av koran- og bibelvers, samt humanetikernes milde syn på sekularisering. Sekularisering handler – kort fortalt – om en nøytralisering av religion i det offentlige rom, og strider imot Islams underkastelse for Ham. Debatten tar fyr, men dysses lynraskt ned for denne temperaturen er ikke milde sørlendinger vant med.
Jeg lurer litt på hva som har kommet ut av dette? Denne formen for dialog trekker på flere arenaer. Det vanskelige og urettferdige blir kvalt. Ungdommen tar derfor med seg frustrasjonen til en plass hvor alt er lov. Kontrastene mellom sinn og samfunn blir rett og slett for store til å få jordet seg i.
Nylig var jeg i Istanbul. Den største opplevelsen jeg hadde var å sitte med en kopp te mellom Hagia Sophia og Den Blå moské å høre hvordan bønneropene, synkronisert, revnet himmelen over meg. Jeg kjente meg langt hjemmefra. Mektig var det, og det påminnet meg om at jammen er jeg selvopptatt i
min vestlige kultur og «nymotens» religion; Å dyrke selvet. Poenget mitt med å fortelle dette, er å påpeke at vi først og fremst må tillate oss å bli nysgjerrige på hverandre, slik at vi bedre forstår ulike behov og levesett. Islam har en sosialetikk som i stor grad setter samfunn før enkeltindivid. Vi har noe å laere av hverandre – jeg er sikker, for på den ene siden er det viktig å tenke selv, ta ansvar for sin samvittighet – på den andre siden er det av og til et must å tenke helhetlig, på et samfunns beste. Religion eller ikke, forvaring eller ikke. Essensen i dette er noe jeg tror er universelt. Dessuten kommer vi sammen av å vaere vitebegjaerlige – teste våre svart/ hvitt svar, bli overrasket. Men hvorfor skal vi komme sammen?
Når utviklingen vi ser er til det rapporter i dystre ungdomsmiljø, tall for hva angår vold. Ikke bare blir det flere tilfeller, den blir grovere. Det er dype daler mellom ungdommen og samfunnet forøvrig – og et felles samfunnsansvar er å finne ut av hvorfor? Det
dukker opp nye tiltak, men likevel går det skeis. Jeg tror oppriktig at dette har noe å gjøre med den altfor unnvikende måten vi fører dialog. Vi må mestre å bli provoserte av ungdommer som rett og slett er forbanna. Vi må vaere sterke nok til å stå i stormen så lenge det krever, ikke legge lokk på. Om ikke vi tar ansvar for dette, tømmer vi bensin over glødende temperament. fortvilelse Å kan speile vaere frustrasjon effektivt. Så og mye klisje det vil; Vi mennesker er likere enn vi liker. Kun grundige oppgjør fungerer og av og til knuser noe når annet brekkes på plass – først da kan vi høste nye metoder.
Vi må ta grep om virkeligheten. Uskyldige mennesker har blitt knivdrept ved en barneskole. Rettsapparatet viser ingen avskrekkelse for dem som trasker gatelangs med kniv. Det er mer virkelig kunnskap ille at om det mekanismene ikke finnes – ikke bare for pårørende, men som funksjon for trygghet og ivaretakelse. Etterpåklokskap er ikke lov i slike tilfeller – vi skal vaere forut og oppdaterte på hva ekstremisme er. Vi må ta innover oss at noen mennesker tørster etter å gjøre skade. Derfor kan vi ikke holde hendene over hverandres øynene når vi skal i dialog. Dialogen skal fungere som ei bro mellom hoder. Desto viktigere blir det da å hente inn ulike stemmer når tiltak – som gjelder oss alle – skal diskuteres. Faktisk er det flest representanter fra stemmen mellom ytterpunkter, men den kommer for sjeldent fram som ledestjerne til en gyllen middelvei. Faren ved dette er flere eksempler på det vi dessverre alt har; at det ikke trengs mer enn få for å gjennomføre brutale angrep. Mye godt skjer, mange kloke tiltak er iverksatt, men vi har til gode å teste ut dialogens kraft – skikkelig!
Det er dype daler mellom ungdommen og samfunnet forøvrig – og et felles samfunnsansvar er å finne ut av hvorfor?