Samspill mellom mennesker og andre dyr
På NRK var det, i forkant av nyttårsfeiringen, et lite innslag om hvordan våre husdyr kan reagere på fyrverkeri og at noen av dem får beroligende midler for å komme seg gjennom nyttårsnatten. Men hva med de andre dyrene?
For omtrent tolv år siden skulle jeg tilbringe nyttårsaften for første gang på vår nybygde hytte som ligger i et hyttefelt. Jeg hadde gledet meg til en feiring litt fjernt fra byens kjas og mas og til å skulle få oppleve – hvis det var klarvaer da – måneskinn og stjernehimmel framfor voldsomme fyrverkeri.
Stor var derfor både overraskelsen og skuffelsen da jeg opplevde at det langt fra var stjernehimmelen som dominerte nyttårsnatten, men kaskader av fyrverkeri - også der langt ute i naturen. Det ble på en måte en tydeliggjøring av hvordan vi hytteeiere tar med oss våre vaner inn i det som primaert er dyrenes domene, ikke vårt.
I ettertid er dette blitt ett av mange eksempler på hvordan vi mennesker oppfatter oss selv som overordnet andre arter og derfor kan ta oss til rette i forskjellige sammenhenger uten å reflektere over hvilke implikasjoner våre handlinger har for andre levende vesener. Dette kan forstås som en slags kollektiv mangel på både kunnskap om og refleksjon over vårt samspill med andre arter. Og det er egentlig forunderlig sier sosiologen Kay Peggs (2012), for dyr finnes jo overalt i samfunnet.
Sentrale sosiologiske perspektiver bygger på en forståelse av at det spesielle med mennesker nettopp er at vi er fundamentalt forskjellig fra dyr i måten vi forstår og fortolker verden og andre mennesker rundt oss. Men vi vet etter hvert at forskjellen ikke er så fundamental likevel, og at dyr kan ha mange av de samme følelsene som oss mennesker (Bekhoff 2010). Når kunnskap om forskjeller og likheter mellom oss og andre dyr øker, utfordres både etablerte kunn- skapsgrunnlag og vår etiske forståelse.
Slik kunnskap er blant annet forankret i fagfeltet antrozoologi, som er et tverrvitenskapelig forskningsfelt som handler om samspill mellom dyr og mennesker. Dette er et fagfelt, som inntil senere år, har vaert forholdsvis lite kjent her til lands, men som er et stort forskningsfelt i vekst internasjonalt. Det omfatter studier av direkte samhandling, for eksempel mellom sykehjemsbeboer og en hund som er på besøk, mellom barn med lesevansker og en såkalt “lesehund”, mellom barn og ungdom som får tilbud om opphold på en gård med stell av og samvaer med dyr, i stedet for eller i kombinasjon med å gå på skole. Det kan dreie seg om studier om vårt forhold til dyr mer generelt, hva slags plass de har i våre liv og hvilke rettigheter de bør ha.
På Universitetet i Agder er det etablert en forskningsgruppe for dette fagfeltet, med deltakere fra flere fakulteter, fra Agderforskning og fra landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Aust- og Vest-agder. Denne gruppen har som målsetting både å utvikle ny kunnskap på feltet og å bidra til å spre kunnskap som allerede finnes. Vi har så langt i saerlig grad vaert opptatt av det som omtales som “dyreassisterte intervensjoner”, og som handler om hvordan samspill med dyr kan bidra i utvikling av nye tjenestetilbud til forskjellige grupper av brukere.
I forbindelse med seminarer og konferanser som forskningsgruppen vår har arrangert, har vi registrert at det er en betydelig interesse for økt kunnskap på dette feltet blant ansatte i forskjellige velferdstjenester. Mer kunnskap om forholdet mellom dyr og mennesker generelt vil også kunne bidra til større bevissthet om implikasjoner for andre dyrearter av vår adferd, og det vil blant annet kunne legge premisser for forslag om nye regler for hvor og hvordan nyttårsfyrverkeri bør avvikles – og med det forhåpentligvis en fredeligere nyttårsnatt både for våre husdyr og andre dyr.
Innlegget er forkortet. Red.
❞