Morgenherren
Jeg vet hva jeg vil ønske for livet mitt i år. Jeg vil lete etter lyset. Det lille glimtet, du vet, som får hele dagen til å endre seg fra å vaere grå til gyllen.
Alltid var han der. Men jeg hastet bestandig forbi – inntil jeg en dag tok mot til meg og stoppet.
den estiske komponisten, Arvo Pärt, sier om sin musikk, Spiegel im Spiegel: «Jeg kan sammenlikne musikken min med hvitt lys. Det inneholder alle farger, og bare et prisme kan spre fargene og få dem til å fremtre. Dette prismet kan vaere lytterens sjel.»
●●Det finnes der ute – det hvite lyset. Det sprer seg i de vakreste kulører, og jeg har allerede skimtet det – spesielt i møtene med ham jeg vil kalle Morgenherren. – Har du tenkt på at når du tenner opp i peisen, så er det energien fra sola du ser? Han så på meg med vitebegjaerlige øyne i lysskjaeret fra den rubinrøde soloppgangen som stanget mot lave, stålgrå skyer i horisonten, en bitende kald februardag for et par år siden. – Noen av traerne har stått der i et par hundre år og samlet opp energien fra sola. Det er den vi får tilbake igjen gjennom varmen og lyset fra flammene. Visste du det? Øynene hans gnistret.
●●–
Nei, det har jeg aldri tenkt på, at det er sola vi brenner, svarte jeg, der jeg sto ved siden av sykkelen min og funderte over spørsmålet hans.
●●
Jeg var for sent ute til arbeid. Likevel hadde jeg stoppet. Uten å vite det hadde han allerede fylt dagene mine med undring i nesten ti år. Jeg hadde sett ham hver morgen på vei til jobb, når jeg tok buss eller sykkel. En gråsprengt, distingvert herre som gikk sin daglige spasertur i sol og regn, sommer som vinter. Alltid var han der. Men jeg hastet bestandig forbi – inntil jeg en dag tok mot til meg og stoppet. Da sto han like ved nedgangen til Havnegata, ovenfor tiggernes bosted. Jeg benyttet sjansen, gikk av sykkelen og sa: «God morgen!» De ordene forandret hverdagene. Fra åndsfravaerende stress til positiv forventning. Fra ensomhet til fellesskap – om enn bare noen få minutter. Morgenherren ble min sjelevenn. Et menneske det gikk an å snakke med om livet, tretti års aldersforskjell til tross.
●●Vi sludret litt om løst og fast, vaer og vind. Så skiltes våre veier. Men etter den dagen løftet vi alltid hånda og hilste på hverandre, og av og til slo vi også av en prat. Samtalene gav meg ofte noe å tenke på, fulle av filosofiske livsbetraktninger og kunnskap som de var. Men også fylt av beretninger om tunge byrder. Vi hadde begge vårt å bale med. Det finnes der ute, det helt spesielle, flyktige lyset i et annet menneskes øyne. Det finnes i soloppganger eller gråvaer, i mylderet av falske nyheter og terrorfrykt, bakenfor den evige strømmen av fasader og inntrykk som vi daglig lar oss bombardere med fra alle våre skjermer.
●●Men oftere og oftere ser vi bort, unngår ikke-dømmende blikkkontakt, og lukker oss selv inn i våre digitale ekkokamre, hastende på vei til det vi tror er livet. Og glemmer å speile oss i hverandre, nakent og aerlig, så det lyset vi alle baerer i oss kan brytes opp i hele spekteret. Jeg vet det er en floskel, men jeg ønsker for det nye året at jeg skal kunne fortsette å lete etter lyset i mennesker jeg møter, gjennom et hvilende blikk, et godt håndtrykk eller en åpen samtale, midt oppi hverdagens kav og mas. For meg blir det sjelens musikk. Den som beveger noen strenger jeg ikke visste var der før jeg stoppet opp, lyttet og så meg rundt.
●●Jeg synes Halldis Moren Vesaas beskriver det så fint i diktet Vennehand:
●●«Vi laerde i mørkret å signe kvart lys som får skine enn, og eitt av lysa langs vegen min er det at du lever, venn!»