Lang dags ferd mot ny tysk regjering
Den 24. september i fjor gikk tyske velgere til urnene for å velge ny forbundsdag. Tre og en halv måned seinere har det ennå ikke lykkes å stable en ny regjering på beina. Nå belager tyskerne seg på at det kan gå både vinter og vår før det skjer.
Med en tilbakegang på hele 8,5 prosent for de to konservative partiene CDU og CSU var valget et stort nederlag for sittende forbundskansler Angela Merkel. For Merkels koalisjonspartner sosialdemokratene (SPD) var utfallet om mulig enda mer katastrofalt, med en historisk lav oppslutning på bare vel 20 prosent og en tilbakegang fra valget i 2013 på over fem prosentpoeng.
Etter valget ga SPDS leder Martin Schulz klar beskjed om at en fortsettelse av koalisjonen med Merkel som regjeringssjef ikke kom på tale. Også i perioden 2005-09 hadde SPD styrt med Merkel i en slik såkalt storkoalisjon – også den gang med påfølgende redusert valgoppslutning som resultat. Nå var det tid for «samling i bånn», med nødvendig ro til å reflektere over hva som må til for at sosialdemokratiske ideer skal gjenvinne oppslutning. Derfor var det ikke Schulz og resten av partiet imot at Merkel startet forhandlinger med det liberale fridemokratiske partiet FDP og De grønne med tanke på en helt ny regjeringskonstellasjon.
Forhandlingene tok en brå slutt den 20. november. Det var FDP med sin unge og dynamiske leder Christian Lindner som ikke ville mer. Han mente Merkel gav for store innrømmelser til De grønne. Saerlig stor ble avstanden i innvandringspolitikken. Her hadde FDP beveget seg i restriktiv retning under valgkampen, kanskje i et forsøk på å vinne velgere som ellers ville gå til det høyreradikale Alternativ for Tyskland. Ved valget i 2013 hadde FDP havnet under sperregrensa, nå derimot, med naer 11 prosent av stemmene, strutter Lindner og partiet av selvtillit. D et var med stor ulyst SPDS partileder Martin Schulz lot seg overtale til å møte Merkel til sondering om en ny storkoalisjon. Her spilte forbundspresident Frank-walter Steinmeier, tidligere kanslerkandidat og utenriksminister for SPD, en avgjørende rolle. I dette embetet ligger det lite reell makt, men saerlig ved regjeringsdannelser kan presidenten utøve betydelig innflytelse. Steinmeier brukte presidentembetets prestisje for alt det er verdt til å presse Schulz til å forhandle om en regjeringskoalisjon hans parti så tydelig hadde avvist.
De to partiene CDU og det bayerske CSU opptrer langt fra som en samlet blokk. CSU er tradisjonelt mer konservativt og står saerlig for en mer restriktiv asyl- og flyktningpolitikk enn det langt mer moderate CDU, ledet av Merkel selv. CSU vil kutte kraftig i sosialytelser for asylsøkere og holde på en svaert restriktiv praksis for familiegjenforening. Videre vil partiet løfte forsvarsbudsjettet opp på to prosent av brutto nasjonalprodukt i tråd med NATOS krav. Dette er alle saker sosialdemokratene er sterkt imot. Motsatt avviser CSU sosialdemokratenes ønske om en styrket integrasjon Eu-landene imellom og mer felles politikk i viktige grenseoverskridende saker som miljø og migrasjon. I saerlig grad målbaerer SPDS partisjef Martin Schulz, tidligere president for Europa-parlamentet, denne visjonen om et Europa som i høyere grad enn i dag taler med én stemme. D e konservative partiene er derimot samlet i sin motstand mot sosialdemokratenes ønske om høyere skatt for de som tjener mest og om å innføre en såkalt borgerforsikring, for å avskaffe skillet mellom de 90 prosent som i dag har statlig helseforsikring og de 10 prosent som er privat forsikret. Videre er CDU og CSU imot, slik SPD ønsker, å oppheve det såkalte kooperasjonsforbudet, som utelukker føderale myndigheter fra å gripe inn i utdanningspolitikken – som ifølge grunnloven utelukkende er delstatenes ansvar.
Mye står nå på spill for Angela Merkel. Mislykkes også dette forsøket på å stille en flertallregjering på beina, kan hun vaere ute av tysk toppolitikk mye tidligere enn de fleste hadde regnet med. Alternativene er mindretallsregjering eller nyvalg. En eventuell mindretallsregjering, noe det for øvrig ikke er tradisjon for i Forbundsrepublikken, vil neppe vaere ledet av Merkel. I det minste er kjøreplanen klar: Allerede den 12. januar skal det foreligge et resultat av sonderingene som de involverte partiorganisasjonene skal ta stilling til. SPD holder ekstraordinaert landsmøte den 21. januar for å avgjøre om partiet skal gå videre til mer formelle forhandlinger. Dersom man kommer fram til et resultat Spd-ledelsen kan anbefale, legges saken ut til uravstemning blant partiets mer enn 900 000 medlemmer.
Skal dette regjeringsprosjektet lykkes, må Merkel gi store innrømmelser til Schulz’ SPD. Men her kan CSU komme til å sette foten ned. Kanskje er et nytt mislykket forsøk ikke så ille for de konservative i Bayern. Et nyvalg til Forbundsdagen parallelt med valget til den bayerske delstatsforsamlingen i høst samtidig ville gi partiet mye oppmerksomhet. Og det er mange i partiet som mener Merkel nå har sittet lenge nok.
Mislykkes også dette forsøket på å stille en flertallregjering på beina, kan Merkel vaere ute av tysk toppolitikk.