Stakkars barn som aldri får lov til å rømme litt

Tenk hvor mange bekymringer foreldre hadde sluppet hvis vi til enhver tid visste hvor barna våre var. Men hva gjør det med dem som alltid blir overvåket?

Jeg løp rundt i boligfeltet. Hvor i alle dager var det blitt av guttungen? Var det likevel litt for tidlig å få sykle av gårde alene, samme våren som han hadde laert å håndtere en tohjuling? Men gata er jo så liten. Området er så trygt. Du forsvinner ikke herfra.

Men joda. Borte var han. Søkk vekk. Mange foreldre kjenner følelsen. De irrasjonelle tankene som kommer når et barn er borte, om så bare for noen minutter. De kan fort vaere ganske vonde.

Det går en halvtimes tid. Det kan ha vaert et kvarter, tidsperspektivet blir rart i slike sammenhenger. Så ringer en bekjent. Gutten var sammen med noen litt eldre barn i naboboligfeltet. Ikke så langt borte, egentlig, men lengre enn han normalt fikk gå.

Jeg tror slike små, men ofte urovekkende hendelser har vaert med

på å utvikle det som har blitt en hit i mange småbarnsfamilier – smartklokker for barn med Gps-sporing.

Dkan e med måtte følge som funksjoner selvfølgelig hvert er små skritt som datamaskiner komme. barna gjør at tar. foreldrene Klokker og viktig Ideen for er mange på mange av dagens måter god. barn. Telefon De kan er holde kontakt med venner og foreldrene. Brukt på rett måte kan de gjøre både barn og foreldre tryggere. Da klokkene kom, kunne man høre at de utsatte barnas mas om mobiltelefon. Det må skrives opp som et stort pluss. Foreldrene kan nå dem når de vil. Når barna baerer telefonen på håndleddet er det mye mindre sjanse for at den glemmes et eller annet sted.

Enkelte av klokkene har hatt funksjoner som gjør at man kan ringe opp barna og starte en samtale uten deres samtykke. Man kunne høre hva de sa til vennene sine. Vi kunne høre hva laereren sa til dem i klasserommet. Dette ble raskt kritisert og de ble forbudt på mange skoler.

I høst ble også Forbrukerombudet og Datatilsynet enda mer kritiske til klokkene. Det foreldre trodde var trygge soner var ikke så sikkert likevel. Til det var klokkenes GPS for unøyaktige.

Nå viser det seg også at personopplysningene ikke oppbevares på en trygg måte.

Like før jul kunne vi lese at Datatilsynet har gitt tre norske smartklokkeleverandører pålegg om stans. Tidligere i desember fikk Gator AS pålegg om dette, men nå har også Pepcall og GPS for barn, som i likhet med Gator selger Gpsklokker til barn, fått den samme beskjeden fra Datatilsynet: De er nødt til å stanse all behandling av personopplysninger, med mindre de klarer å bevise at de har utbedret feilene på sine produkter innen 15. januar. Det vil i så fall bety at klokkene slutter å fungere – ettersom funksjonaliteten til Gps-klokkene er avhengig av å behandle personopplysninger.

Jeg får litt frysninger hver gang noen overvåkes digitalt, om det så gjelder egne barn. Det er flere grunner til det.

Det kan virke trygt å alltid kunne nå barna. Det gir trygghet at barna kan trykke på en Sos-knapp og ringe direkte til mamma eller pappa. Det kan vaere kjekt å vite om barna plutselig er på en rute der de absolutt ikke skulle vaert.

Men alle disse små trygghetspunktene blir nullet ut i det øyeblikket barnas personopplysninger er på avveie. Du føler deg ikke lenger sikker når det er en data-hacker, og ikke mammaen, som følger hvert skritt ditt barn tar.

«Fremmede kan enkelt ta kontroll over klokken og bruke den til å spore og avlytte barnet», konkluderer Forbrukerrådet.

Selv dagsfrihet. er jeg like Barn opptatt som av går barnas til og hver- fra skolen tar seg ofte god tid. De leter etter en snarvei som viser seg å egentlig vaere en ganske lang omvei. De finner ut at de skal stikke innom en kompis. Kanskje blir de litt forelsket og vil slå følge med en søt gutt eller jente et stykke ekstra.

Skal da vi som foreldre sitte med overvåkingsappen vår og lure på hvorfor de går den eller den veien? Skal vi spørre dem ut om hvorfor de gikk lenger enn grensen vi

var Hva blitt slags enige barn om? vil vi ha?

Det er mye positivt med dem som sprenger noen grenser og utvider sitt territorium. Vi trenger barn og unge som hører hva vi sier, men som selv skjønner når foreldrene er trangsynte. De som drar litt i båndet vi har festet rundt dem. Det gjør de ikke hvis de vet at mamma og pappa følger hver minste omvei via en app på telefonen.

Når på telefonprodusentene personvernet blir Gps-klokkene får orden tryggere for barn. De har teknologi som kan gjøre hverdagen både mer spennende, lettere og laererik for familien.

Muligheten til å følge barna i en stor fornøyelsespark eller i en by med store folkemengder er bra. Det er også fint at barn kan ringe hjem for å spørre om de kan dra til venner eller på fotballbanen.

Barn er forskjellige, og jeg vet veldig godt at mange trenger strammere tøyler og ikke løsere.

Men gi dem litt slakk, da. Ikke styr ungene rundt som små roboter uten egen vilje og evne til å skaffe seg erfaring. La fotlenka, unnskyld håndlenka, ligge hjemme når det ikke er bruk for den.

Jeg spoler noen år tilbake, til gutten som forsvant ut av boligfeltet på sin nye sykkel. Stoltheten han viste da jeg fant ham gjorde den engstelige og litt sinte pappaen litt mildere. Det nye transportmiddelet hadde gjort det mulig for ham å utvide territoriet.

På vei hjem fortalte han at om en «ny» fotballbane som han ikke visste om. Vi passerte en lekeplass som selvfølgelig var mye morsommere enn den som ligger like utenfor huset. Han fikk se noen «snarveier» han kunne ta når han skulle til venner.

Han hadde utvidet perspektivet uten foreldre som holdt stramt i båndet akkurat da.

Det hadde han gått glipp av om pappaen hadde sittet hjemme i sofaen og ringt håndleddstelefonen for å si at han måtte snu.