Hva skjedde med den analoge drittslengingen?
Jeg synes vi skal slå et slag for den gode, gamle baksnakkingen. Den er bedre enn sitt rykte.
De flestehar en i gjengen. Hun som produserer litt småfrekke kommentarer om dem som ikke er til stede. Hun som vet litt mer enn hun burde. Hun som tar litt godt i når den saftigste sladderen skal videreformidles, enten det gjelder venner og kjente eller offentlige personer. De fleste av oss har nok også vaert henne fra tid til annen.
●●Den klassiske baksnakkeren har litt dårlig rykte, og det er absolutt ikke helt ufortjent. Men hun er langt bedre enn sin slemme kusine: nettrollet.
●●Jeg tror ikke nødvendigvis nettrollet i sitt vesen er slemmere enn baksnakkeren. Den kanskje viktigste forskjellen på de to, er nemlig publikumstilfanget. Baksnakkeren holder grumset naert og lavmaelt, og utsetter noen utvalgte betrodde for sine mer eller mindre velformulerte stikk. Nettrollet grapser løs på alle som befinner seg i naerheten. Baksnakkeren hvisker. Nettrollet brøler.
●●De vanker også på forskjellige arenaer, disse to. Baksnakkeren finner du i helt vanlige sosiale settinger. Nettrollets naturlige habitat er kommentarfelt og sosiale medier. Kommentarfeltene på internett har dessverre, med noen hederlige unntak, blitt til en ganske skitten konkurranse om å komme med de kvasseste spissformuleringene og mest injurierende personkarakteristikkene. Det kan vaere ganske morsomt og fascinerende å lese fra tid til annen, men det krever virkelig sin kvinne å hive seg ut i det elendige gjørmehullet. ●●Jeg husker en gangjeg ble tatt i baksnakking på barneskolen. En svikefull venn konfronterte meg med det jeg hadde sagt, foran personen jeg hadde snakket om. Det var ikke noe gøy i det hele tatt. Følelsen var en blanding av relativt velfortjent skam over å si stygge ting om andre, og et ganske urimelig sinne rettet mot den som avslørte meg. Siden da har jeg prøvd å slutte med baksnakking, men, hallo, det er helt umulig. Nettrolling har jeg heldigvis aldri begynt med.
●●For en tid tilbake valgte bloggeren Sophie Elise å sende stygge meldinger hun hadde fått fra unge gutter videre til avsendernes foreldre. Folk ble ganske sinna. Både de som hadde sendt meldingene, foreldrene deres og diverse tilfeldige nettkrigere som nok begynte å lure litt på om noe lignende kunne skje med dem. Her trodde man at man kunne hetse i fred på internett, men plutselig kommer noen og bringer skyllebøttene inn i den virkelige verden.
●●Å bli konfrontert med egen trolling må vaere litt som å bli tatt i baksnakking, bare at det burde vaere mye mindre overraskende. Hvis det var meningen at kommentarene skulle vaere hemmelige, burde du ikke sendt dem til en vilt fremmed på internett. Eller publisert dem i et kommentarfelt hele verden har tilgang til. Selvfølgelig kan man si og skrive (nesten) hva man vil. Men folk har også lov til å reagere.
●●Jeg tror både baksnakkingen og trollingen til en viss grad kan tjene et formål, og stammer fra de samme behovene. Noen ganger trenger man en ventil. Man kan jo rett og slett få litt nok av folk. Andre ganger har man bare lyst til å si at en kjendis ser skikkelig teit ut.
●●Men det ligger en slags forkvaklet form for omsorg i baksnakkingen som man ikke finner hos trollene. Baksnakkeren jobber hardt for ikke å bli avslørt. Hun vil ikke at den omtalte skal få høre det hun har sagt. Og selv om «det du ikke vet, har du ikke vondt av» i de fleste tilfeller er en dårlig leveregel, passer det litt her. Når nettrollet sender en melding til en blogger for å si at hun er stygg, er det kun for å vaere kjip.
●●Så, min venn. Rop stygge ting til dem du ser på Tven i stua. Sleng dritt til en naer venn om kolleger, bekjente og familie. Få det ut. Men helst ikke på internett.
En svikefull venn konfronterte meg med det jeg hadde sagt, foran personen jeg hadde snakket om.