Bakerst i køen

Joh. 5,1-15

Noen av oss opplever å bli satt utenfor det vanlige livet, for en periode eller for godt. Det kan skyldes sykdom, eller sosiale problemer som f.eks. arbeidsledighet, fattigdom, avhengighet o.l. Hvis denne tilstanden varer for lenge, kan det vaere vanskelig å komme tilbake på sporet igjen, og man kjenner seg ekskludert og mindreverdig. Man kan trenge hjelp, men i hjelpeapparatet blir man lett behandlet «ovenfra og ned» og ofte signaliserer de at «vi vet bedre enn deg hva du trenger.» Og håpløsheten får rom.

Når Jesus helbreder en mann som har vaert syk i 38 år, og som ligger bakerst i køen blant andre elendige og utstøtte, har han festet blikket på en som er i en håpløs situasjon. Her er en som trenger hjelp. Når vi tenker på Jesu helbredelser, blir vi ofte bare opptatt av den fysiske siden, den syke som blir frisk. Men Jesus er opptatt av å gjøre mennesket helt igjen, bringe oss tilbake til den Gud har skapt oss til å vaere, både fysisk, mentalt, sosialt og religiøst. Jesus spør mannen ved Betesda om hva han vil. Så må han selv baere båren sin og begynne å gå. Og det er vel nettopp det vi trenger alle sammen for å mestre livet - tross alt. Jesus reiser mennesker opp, og gir oss myndigheten over oss selv tilbake.

Å se ned på og ekskludere mennesker i nød, er å forakte ham som har skapt hvert menneske i sitt bilde. Å bidra til at mennesker kan stå på egne ben og vaere subjekt i eget liv, er å vaere en del av Jesu helbredende gjerning.

(noen momenter i denne andakten har jeg lånt fra boken «Tegn» av Kjell Nordstokke)