Kjaere Magne Ryggetangen, flyplassjef på Kjevik
Kanskje hadde det vaert like greit å ikke skrive dette brevet til deg. På den annen side. Skal verden ta små skritt i riktig retning, må nødvendigvis noen orke å reagere.
●●Vi hadde en epostutveksling tidligere i høst. Om min ektefelle som ofte ble trakassert i sikkerhetskontrollen på Kjevik. Hun var eneste mørke passasjeren i den lange køen, og den eneste som ble grundig sjekket. Satt på spissen: Mørk hud synes å vaere en parameter og et utvelgelsekriterium på Kjevik.
Hun var på vei til et oppdrag for Leger Uten Grenser (MSF). Som intensivsykepleier på Sørlandet Sykehus, er hun også god på detaljer. Hun er som sagt født i Kenya, med norsk statsborgerskap og bodd her siden 1985. Bagasjen ble gjennomsøkt med hansker og munnbind i alles påsyn på en ufin måte. Det er kun på Kjevik vi har opplevd dette. Vi er rimelig reisevante. Du skrev du skulle kontakte meg igjen når du var tilbake fra en ferie? Vel, på tross av flere purringer har jeg ikke hørt noe. Men håper det ikke var en ful måte å la en kjedelig sak finne sin plass i glemmeboka?
Vel, strategien hadde kanskje lyktes, var det ikke for en ny tur via Kjevik 5. november. Jeg skulle til Afrika via Amsterdam, rute KL 1210, kl 14.05. Min kjaere mørkhudede kone kjørte meg. På veien ut minnet jeg henne om hendelsen sist vi var der. Om den nedverdigende ransakingen. «Jeg bryr meg ikke om det lenger. Det er naermest blitt en vane. Det skjer nesten hver gang». Vel, tenkte jeg. Nå er det meg som skal ut å fly, så det skjer vel ikke idag. Så feil kan man ta. Da jeg sjekket inn hos KLM, sto det en kar som snakket lett gebrokkent. Håndbagasjen ble passet på av fruen. Det var nok dette som beveget den gebrokne til å forlange at den også skulle veies. Dette var en ny opplevelse, og spurte hvorfor. Den avinoransatte avbrøt meg tvert og forlangte håndbagasjen på vekta. Som kommandert, så gjort. Da den veide 2 kg for mye, ble jeg beordret til å plukke ut noe av bagasjen.
Jeg har litt spesielle matbehov, og derfor ekstra mat og lesestoff som ikke er så lett å få tak i under et 6 timers oppholdet på Schiphol. Jeg fikk sagt 3 ord av overnevnte setningen før han avbrøt på en svaert ufin måte. Det var ikke snakk om å høre på spørsmål. Det var en enveismonolog. Denne respektløse oppførselen måtte jeg bare svelge. Det var ikke et øre som lyttet, ikke et eneste servicesmil. Kun «Du Har Å Høre På Meg, for Her er det MEG som har Makta». Hele tiden så han bort på min mørke kone. Jeg ble henvist til gulvet ved rullebåndet, og måtte i alles påsyn velge bort saker og ting jeg hadde håpet å ha å med på den lange reisa, og det ditto lange oppholdet i transitt. Jeg måtte gå ubarbert og uten viktige dokument helt til jeg nådde min afrikanske destinasjon neste dag.
Joda, rett er rett. Har man lov til å ta med x kg håndbagasje, kan man ikke ta med x + 2 kg. Men det er lov å utvise skjønn. Den nedlatende holdningen skremte og etterlot en ekkel følelse av en allerede ødelagt tur.
Hendelsen hadde kommet kabinansatte for øre. Ombord ble jeg spurt om å beskrive hendelsen. De var avhengige av fornøyde kunder. Den gode opplevelsen skulle begynne ved ankomst til flyplassen. Og som «Flying Blue»-kunde i over 20 år, er jeg enig. Både muntlig og skriftlig forklaring ble gitt. Det gikk noen minutter før de kom med en hyggelig pose snadder og godt. På en lapp sto det med store bokstaver; «SORRY». Turen var reddet. Tenk om Kjeviks ansatte og ledelse hadde tatt tilsvarende grep. Jeg imøteser ditt snarlige svar. Jeg er fortsatt i Sør-afrika (der apartheid er avskaffet).