Kirka og Libyabombinga
Kirka må ta et oppgjør med sin støtte til bombinga av Libya i 2011. Libya er i dag et lovløst land med flere konkurrerende regjeringer.
●●Islamister fra IS og al Qaida styrer store deler av landet. Den kristne minoriteten er naermest utslettet. Landet er samtidig verdens største slavemarked. Menneskesmuglere utnytter flyktninger som vil nå Europa Flyktninger og migranter som er strandet i Libya, blir utsatt for tortur og overgrep i interneringsleirer. Det hevder Amnesty International i en ny rapport. Norge må ta sitt ansvar for disse tilstandene. I løpet av fire måneder i 2011 slapp seks norske F-16-fly i alt 588 bomber over Libya. NATOS og Norges bombetokter førte til slutt til at Libyas statsoverhode Gaddafi ble slakta ned av en mobb med jihadister. Krigen ødela et av Afrikas mer velfungerende land, og hele krigen må sies å ha vaert en forbrytelse mot menneskeheten. Bombinga hindra også et fredsinitiativ fra Den afrikanske union. Den norske kirkes øverste leder, biskop Helga Haugland Byfuglien, uttalte i 2011 at «kirken har full tillit til at regjeringen har gjort en riktig vurdering i å sende norske kampfly til Libya». Flere har prøvd å få kirka til å be om tilgivelse. I et brev datert 8/6 2015 har Byfuglien
ingenting å beklage på vegne av kirka. Det var helt unødvendig å stille seg bak bombinga av Libya i 2011. Kirka kunne ha motarbeidet krigen slik davaerende biskop i Oslo talte mot norsk deltakelse av invasjonen av Irak i 2003: «Ikke krig i vårt navn!» Men nå var det motsatt: Krigen skjedde også i kirkas navn. Bombinga av Libya er et nasjonalt traume. Men få unntak hadde krigen støtte fra de politiske partiene, bistandsorganisasjoner – og altså kirka. Det er på tida at kirka går i spissen for å beklage. Ellers blir det umulig å ta på alvor det fredsbudskapet som hver jul blir prediket fra alle kirkesogn.
flyplassen. Etter rundkjøringen mot Fv 41 – Topdalsveien, ser jeg igjen den samme bilen akselerere voldsomt, og den makter å komme forbi en buss og to personbiler før den så blir borte over bakketoppen. Ved passering Hamresanden blir igjen den samme Teslaen synlig for meg, igjen er det foranliggende biler som har hindret den, men etter litt makter den atter en gang å passere flere biler i den nest siste bakken før den lange Ve-sletta.
Det jeg har vaert vitne til hittil er grisekjøring og trafikalt regelbrudd av «verste slag». Kjøretøyet blir borte på nytt. Så. Ved avkjørselen inn til Kjevik, Rv 451 er igjen flere biler samlet, også Teslaen med Ek-skilter. På rad og rekke kjører vi etter hverandre og holder følge helt inn til korttidsparkeringen utenfor terminalen på flyplassen – bortsett fra Teslaen. I stedet for å kjøre til parkeringen tar den bilen til høyre i siste rundkjøring og parkerer like utenfor hovedinngangsdøren til terminalen, der offentlig transport har sine rettigheter, hvor også parkometer mangler.
Jeg observerer vedkommende Tesla-sjåfør i ventehallen. Der forblir vi ei god stund før flymaskinen endelig lander og med det gjensynsglede med den man har gjort sin henteavtale med. Deretter kjører vi hjem, hver til vårt – jeg undres. Jeg har møtt en Teslafører som hevet seg over normer i trafikken, som har ignorert samhandling og forsvarlighet, med mulig resultat av trafikal katastrofe. Ei heller som har forholdt seg til fellesskapets parkeringsanvisninger, der en tikroning er for støv å regne for en slik overmann. Det vedkommende glemmer er Kjøre-
tøyregisteret, hvor man tilkjenner seg bilens eier i løpet av sekunder, også via sosiale medier kan gjenkjenne personen som bilens sjåfør. Man manøvrerer i så måte et «uniformert» kjøretøy av et igjenkjennende ansikt. Ta ovennevnte til deg du gutt/mann, og gjør deg heller til et fremtidig forbilde. Det gjelder i saerdeleshet i trafikken, men også på parkeringsplassen. gris og kylling hadde det før de havnet i disken. Men lammene har hatt et godt liv i norsk natur før de havnet hos Nortura – og utelivet gir godt kjøtt. Og det gode kjøttet savner jeg utenom sesongen. Så; heller lammekjøtt til folket, enn å dumpe det i utlandet!