En stor forteller med en vond fortelling
Rune Andersens «Lykkeliten» vil berøre enhver som ser den, så full av kjaerlighet, humor og varme som den er, og så smertefull.
Barn har alltid elsket når den eldre, mor eller far, bestemor eller bestefar, forteller fra gamle dager, da de gamle selv var barn. Alle eldre har en historie å fortelle. Noen har mye å fortelle. Andre lite. Noen vil ikke eller kan ikke fortelle. Rune Andersen måtte bli over 50 før han maktet å fortelle. Først søsknene imellom. Så på TV. Og nå på scenen. Fortellingen egner seg ikke for barn. Men den er uhyre viktig for barn. Og voksne.
Han brer ut et vidt og stort lerret i åpningen, nesten som Jan Erik Vold gjør det: «Tenk at jeg er født – hvor urimelig det er at jeg skulle bli født, jeg…». Han inkluderer publikum, vi får tenke over hvor usannsynlig det er at jeg er meg, at akkurat jeg fikk leve opp og bli den jeg er. Og så forteller han. Fra barndommen i blokka i Kjempeveien. Nevner navn og karakteriserer naboer og familie, tegner et bilde av en trygg og god oppvekst, varme naboer, elskelige laerere, gode kamerater, og han gjør det med glimt av selvironi, og med stor kjaerlighet, og alt er til å
«Lykkeliten» Rune Andersen
Tekster: Rune Andersen og Pål Mangor Kvammen, med hjelp av Knut Naerum og Kjetil Kooyman Regi: Pål Mangor Kvammen Ved klaveret: Elisabeth Berg Kilden, Multisalen
kjenne igjen. Men så er det bare dette ene. At far slår, denger, knuser, herjer når han innimellom er hjemme fra sjømannslivet. Som vonde avbrekk i den morsomme fortellingen om utviklingen av en komiker, kommer tre saerdeles stygge episoder fra ulike år i barndommen. Til slutt kommer ønsket om å drepe far. Og fortellingen om da det nesten skjedde. Samt refleksjonen over hvordan livet hadde vaert hvis så hadde skjedd.
Lykkeliten som var født da alle himlens stjerner var tent, går igjen som et omkved. Rune Andersen beretter om stjernene i sitt liv. Om mor, søsken, laereren, og ikke minst naboen Fru Schjølberg som tok ham med til Jomfruland og gav ham den sommeren han aldri glemmer. Og så den kostelige historien om hvordan han fikk takket henne. Else Kåss Furuseth har trolig banet veien for denne typen komi-fortellinger med sin fortelling om morens og brorens selvmord, på Nationaltheatrets hovedscene. Rune Andersen føyer et nytt kapittel til denne type dramatikk med dypt alvor og komikk, og han gjør det som en kjaerlig mester, full av menneskelig varme.