Sang i St. Hansnatten

Jes 12,1-6

Jeg husker en St. Hans for mange år siden. Ungene, som nå for lenge siden har forlatt rede, var fortsatt små, og jeg hadde min første båt. Den sjarmerende Nordan-sjekta «Dolly» med «oppstopperbaug» og en sliten, gammel 20 hesters Bukh om bord. Vi var ute for å se Ungdomsforeningas gigantiske bål på Ytre Lindøya. Vaeret var temmelig ruskete og det var mørkt, til tross for årets lyseste natt. Målet for kvelden var Grunnevågkilen. De som er kjent i farvannet på utsida av Flekkerøya vet at det kan vaere temmelig tøft der ute. Sammen med meg hadde jeg heldigvis min motorkyndige og sjøvante kompis. Det er første og eneste gang jeg har hørt at han begynte å synge med barna mens jeg stod ved roret. Sikkert for å avlede ungene fra sjøen og holde dem rolige og trygge. Vi kom oss trygt inn til brygga inne i Grunnevågkilen og fikk en god natts søvn der inne.

Det hender når man står slik til rors i mørke og dårlig vaer, at en sender en liten bønn til Vår Herre om trygg ferd over et utsatt strekk. Og er takknemlig når en er trygt i le bak holmene på andre siden. Det samme gjør vi når det butter i mot og blåser friskt på andre områder i livet. «Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.» hører vi fra Jesaja i dag. Det er godt å ha en god Gud å vende seg til i livet. Når man er nødt til å passere tøffe og utrygge strekk – for det må en jo av og til. Sånn er det bare.