Norge trenger flere i arbeid. Samtidig tvinges Vivian til deltidsjobb.
Vivian Eide (37) har søkt alle aktuelle heltidsog deltidsstillinger for å få økt stillingsbrøken, men får dem ikke fordi det er så mange i samme situasjon.
Deltidsarbeid forringer kvaliteten på tjenestene våre.
Siden jeg flyttet til Kristiansand for to år siden, har jeg søkt alle aktuelle heltids- og deltidsstillinger som er blitt lyst ut for å få økt stillingsbrøken min, men får dem ikke, for vi er så mange i samme situasjon, sier Vivian Eide (37).
Så langt har hun kun fått 40 prosent fast stilling som hjelpepleier i Kristiansand kommune, hvorav halvparten består i å stille seg disponibel i en vikarpool.
Mens makthaverne på Sørlandet tirsdag 23. januar samles til den årlige Agderkonferansen for å diskutere hvordan de kan få flere folk til å jobbe mer og lenger, er virkeligheten den at mange stenges ut mot sin vilje.
Mange, som Vivian Eide, tvinges til å jobbe ufrivillig deltid. Andre blir dropout fra skolen og kommer aldri i betraktning ved ansettelser, selv om de har arbeidsevne. Fortsatt fins det ikke nok laerlingplasser, innvandrere står i kø til jobber, og folk havner på uføretrygd i mangel på arbeidsmuligheter.
Over 30 prosent av dem i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidsstyrken i dag, og mer enn hver tredje sysselsatte kvinne jobber deltid. Dessuten har problemet økt de siste årene som følge av at sysselsettingen har gått ned både på Sørlandet og i Norge. Blant menn i aldersgruppen 25-54 år har yrkesdeltakelsen vist en avtakende trend over mange år.
Situasjonen vil komme til å bli kritisk dersom det ikke gjøres noe radikalt for å få flere folk i arbeid. Det er meldingen fra regjeringen, fra forskere og nå altså fra dem som arrangerer Agderkonferansen.
– Hovedutfordringen er at yrkesdeltagelsen går ned, altså at en mindre del av arbeidsstyrken jobber. Det er et problem fordi det vi lever av er vår felles arbeidsinnsats, og når den går ned, undergraver det velferden i framtida. Da lever flere av å motta støtte og det er faerre som skaper verdier gjennom arbeid. Og det er et enda større problem på Sørlandet enn i resten av landet ettersom sysselsettingen er lavere her, sier seniorrådgiver Trond Madsen i NHO Agder, som er medarrangør av Agderkonferansen.
– Hvis vi ikke klarer å snu trenden vi har sett de siste 15-20 årene med stadig lavere yrkesdeltakelse, kommer vi til få skikkelig problemer med å finansiere velferdsordningene, sier han.
Det må altså vaere en viss balanse mellom de som betaler for velferdsordningene og dem som lever av dem.
– Det er ikke oljen som har gjort Norge rikt, men arbeidsinnsatsen til det norske folk. Og hvis arbeidsinnsatsen blir mindre i årene som kommer, blir Norge et mindre rikt land. Da bryter veldig mye av velferdssamfunnet sammen. Så dramatisk er det, sier Madsen.
Målet med konferansen er å skape økt bevissthet for hvor viktig det er at alle som kan, må jobbe mer og lengre for å bidra til fellesskapet.
– Fordi det har gått så bra i Norge i så mange år er det manglende bevissthet i samfunnet om at hvis ikke folk jobber, så forvitrer grunnlaget for velferdssamfunnet, sier Madsen.
Et arvet problem
Dette forstår selvsagt hjelpepleier Vivian Eide. Det gjør også arbeidsgiveren hennes. Så hvorfor får hun ikke økt stilling?
– Det som skal til er at Kristiansand kommune tar sine egne ambisjoner om å vaere likestillingskommune på alvor og bare lyser ut fulle stillinger, sier Ap-politiker Randi Øverland.
Dette har ordfører Harald Furre ambisjoner om, forteller han.
– Vi som politikere må gjøre jobben vår og presse på for å øke antall heltidsstillinger, sier han og forklarer utbredelsen av deltidsstillinger i helse- og omsorgssektoren både med kultur og med praktiske forhold.
– Når det er flere som arbeider deltid på
Sørlandet enn i landet for øvrig, tyder det på at det er en kultur, saerlige i offentlig sektor, for å arbeide deltid, sier han.
– Dessuten fins det noen praktiske forklaringer på hvorfor kommunen utlyser deltidsstillinger. Det kan vaere for å få turnusplaner til å gå i hop og for å få nok helgevakter. De forklaringene skal ikke vaere en unnskyldning, men en utfordring vi må løse, sier Furre.
Han forteller at kommunen har satt i gang et heltidsprosjekt og at bystyret i disse dager behandler en sak om heltidskultur.
– Vi må slutte å utlyse desimalstillinger. Deltidsstillinger må slås sammen til heltidsstillinger. Det siste kan bety at de ansatte også må vaere innstilt på å arbeide med flere oppgaver eller på flere steder. Vi kan umiddelbart si at heltidsstillinger skal vaere normen og at deltid må begrunnes, slår Furre fast.
Deltidskulturen er dessuten til ulempe for brukerne, mener han.
– Deltidsarbeid forringer kvaliteten på tjenestene våre. Innenfor omsorgssektoren betyr det at brukerne må forholde seg til flere pleiere enn ellers nødvendig. Som ordfører syns jeg det er uholdbart, sier Furre.
KONFRONTASJON
Det er saerlig når oljeinntektene krymper i årene som kommer at problemene med å finansiere velferdsordningene vil oppstå, påpeker Uia-professor Hans Christian Garmann Johnsen.
– I Norge har vi vaert i en spesiell situasjon ved at vi har kunnet supplere de menneskene som er utenfor arbeidslivet med oljeinntekter uten å belaste dem som er i arbeid i samme grad som i andre europeiske land har måttet. Og siden dette har pågått så lenge, har gruppen som lever utenfor arbeidslivet vokst seg mye større enn den ellers ville ha gjort, påpeker han.
Oljeinntektene har ført til at den potensielle motsetningen mellom arbeidstakere og de som lever av velferdsytelser dermed er blitt skjult og tildekket.
– Og dermed har vi ikke fått den konfronteringen mellom de to gruppene slik som vi har sett i Spania, Frankrike og England. I Frankrike gjør Macron endringer nå fordi det er ubalanse i de to gruppene og endrer en del velferdsordninger for å få flere i arbeid, forteller Garmann Johnsen.
– I dag vil ikke inntektene fra dem som er i arbeid i Norge dekke velferdsordningene for dem som ikke er i arbeid, slår han fast.
Hver sjuende krone på statsbudsjettet kom i 2016 fra olje- og gassinntekter. Det svarer til 42.000 kroner per innbygger.
I 2016 brukte Norge 136,7 milliarder kroner på arbeidsavklaringspenger, dagpenger, uføretrygd og tiltak – mens uttaket fra oljefondet var på 196,6 milliarder. Syketrygden kostet cirka 35 milliarder. Norge bruker følgelig størsteparten av pengene fra oljefondet til å forsørge dem som er utstøtt fra arbeidslivet.
Fremskrivinger regjeringen har
gjort innebaerer at offentlige utgifter øker raskere enn offentlige inntekter fra slutten av 2020-tallet. I gjennomsnitt anslås et inndekningsbehov på 1,7 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien per tiår fra 2030. For å oppnå balanserte budsjetter må derfor utgiftene reduseres eller inntektene økes.
Med dagens nivå på brutto nasjonalprodukt for Fastlands-norge tilsvarer inndekningsbehovet naer 50 milliarder kroner per tiår, eller fem milliarder kroner per år.
Dersom det anslåtte finansieringsbehovet kun skal møtes med økt arbeidsinnsats (og dermed skatteinntekter), må antall timeverk per innbygger øke med 13 prosent fra i dag og fram til 2060, skriver regjeringen i «Perspektivmeldingen».
GRYENDE OPPRØR
I dag ser vi et gryende opprør fra partienes ungdomsorganisasjoner mot at de skal måtte betale den store regningen for velferdsordningene som foreldregenerasjonen har unnet seg.
– Min generasjon er litt bekymra fordi vi ser at kostnadsnivået knyttet til velferdsnivået i dag er så omfattende at vi er redd det vil kunne begrense fremtidige generasjoners velferd. Derfor ønsker vi unge reformer velkommen, sier Krfs Tove Welle Haugland (28), bystyrepolitiker i Kristiansand og andre vararepresentant til Stortinget.
Hun sikter blant annet til kommunereformen, som hun mener vil gi mer kostnadseffektive løsninger. Som tidligere Krfu-leder i Vest-agder har hun alltid ment at dagens sykelønn ved korttidsfavaer er for raus, og bør kuttes til 80 prosent. Likeledes bør pensjonsordningene stå i forhold til de yngres baereevne til å betale dem. Men viktigst for 28-åringen er at ordningene i arbeidslivet må endres så de blir tilpasset måten dagens unge lever på.
– Vi trenger mer fleksibilitet i arbeidslivet og i skatteordningene som må tilpasses den nye måten å jobbe på som er mer løsrevet fra de faste formene. De rigide ordningene i arbeidslivet må fjernes, sier hun.
For å få inn de store gruppene av innvandrere og ungdom som i dag ikke slipper inn i arbeidslivet, vil hun redusere arbeidsgiveravgiften og ha økt antall midlertidige stillinger. Likeledes mener hun det trengs et mer fleksibelt regelverk som gjør det mulig for private og ideelle aktører å bidra innen helse- og sosialsektoren.
Mens Madsen i NHO sier dette om kontantstøtten: – Den er et klassisk eksempel på hva vi ikke må gjøre: å bruke skattebetalernes penger til oppmuntre til ikke å jobbe. Det er det beste eksemplet på hva som ikke vil bidra til den utviklingen som landet trenger, ser Welle Haugland fra KRF slik på saken:
– Kontantstøtten blir bare mer aktuell i fremtiden og er midt i blinken for det fleksible arbeidslivet som unge ønsker seg. Den kan vaere en motivasjon til å stå i jobben ved at den gir økt mulighet for fleksibilitet, sier hun.
LEVE AV ANDRES ARBEID
Forskere peker på at vi har to hovedproblemer i norsk arbeidsliv. Det ene er at det ikke er nok arbeid til alle som ønsker det. Det andre er den økende ubalansen mellom etterspørselen og tilbudet av ufaglaerte jobber.
Hvert år produserer det norske utdannelsessystemet mellom 20.000 og 25.000 ufaglaerte. Den største andelen er de 80009000 elevene fra de yrkesfaglige linjene som ikke får laerlingplass. De øvrige er de som dropper ut underveis og ikke består eksamen fra videregående skole.
Mange tusen av de rundt 40.000 sørlendingene i alderen 18-67 år som er utenfor arbeid har aldri fullført videregående skole, og kjenner ikke til den retten de har til å få gjøre det. I stedet havner de på trygd og sosialhjelp.
«Vi kan ikke bare leve av andres arbeid. Vi må også leve av vårt eget.» Dette er tittel på foredraget til professor Victor Norman på Agderkonferansen.
– Vi sløser mer med arbeidskraft på Sørlandet enn andre landsdeler – og da har vi både stort sosialt og økonomisk problem,