INTERVJUET Barnevernsnestoren
Nestoren i forskning om norsk barnevern var allerede i gang med å studere tilsynsrapporten om jenta som er siktet for drap på Marie Skuland på Sørlandssenteret, da vi ringte for å høre hva hun mener. Elisabeth Backe-hansen mener saken må få konsekvenser.
Hva synes du var mest oppsiktsvekkende i rapporten? - Det er en forferdelig sak og Fylkesmannen har funnet mye å kritisere. Det er hard kritikk, og åpenbart riktig. For eksempel at hun ble flyttet på 27 ganger i løpet av 10 måneder, det er totalt uetisk.
Avdekker tilsynsrapporten problemstillinger som bør føre til endringer i lov eller forskrift?
– Den viser igjen det store problemet vi har med sektorstrukturer. Du har departementer, direktorater, barnevern, politi, skole og alle har sine egne lover, regler og kulturer. Det er kanskje på tide å skrote hele sektortenkningen. Alternativet er å gjennomføre gode tverrsektorielle samarbeidssystemer, men skal de funke må det skje fra toppen og ned. Dessuten må det gis ressurser til at man kan gjennomføre dette.
Andre problemstillinger?
– Medvirkningsbiten. Medvirkning er ikke det samme som medbestemmelse. Barnevernloven er til for å beskytte barn. Så barn skal få sin mening hørt, men de skal ikke bestemme. Her har påpeker Fylkesmannen at barneverntjenesten sviktet ved å la vaere å vaere voksenpersonen som setter grenser. Barn kan ønske at ting kan vaere sånn eller sånn i en situasjon, for eksempel sier de at de vil flytte fra fosterforeldre, og så viser det seg etterpå at det egentlig ikke var det de ønsket likevel. I denne virker det som om jenta har fått bestemme alt for mye.
Og hva vil du foreslå å endre i lov eller forskrift?
– Jeg tror det er riktig å presisere forskriften nettopp om barns medvirkning for å konkretisere hva det betyr at deres ønsker må veies opp mot deres modenhet og alder. Dette er en veldig interessant diskusjon.
Hvordan kan så mange fagfolk over så lang tid la seg manipulere av en så ung jente?
– Hun må jo vaere uhorvelig gløgg. Samtidig kan det si noe om mangelen på alternativer. For hvis hun truer med å ta livet av seg i protest mot en avgjørelse, så viser forskningen som behandleren forholder seg til at det kan hun komme til å gjøre. Da må barnevernet enten komme opp med et alternativ, eller bare si «beklager, men det må vi bare gjøre». Så hvis de alternativene ikke fins, blir det et veldig vanskelig dilemma, saerlig når en ungdom beviselig har forsøkt å ta livet sitt en rekke ganger.
Et annet poeng denne saken avdekker er fosterforeldres manglende autoritet. Da jenta sa til barnevernet at hun ville flytte fra fosterforeldrene, tok de en beslutning om å flytte henne uten å konsultere fosterforeldrene. De kunne kanskje sagt at «pubertet er pubertet», latt saken hvile litt og sett om ikke det gikk over. Men de har har hørt for mye på jenta.
Hvilke refleksjoner gjør du deg rundt tvangsbruk i denne saken?
– Det er også et vanskelig spørsmål. Av og til tror jeg det er nødvendig, men man må unngå det så langt som mulig. Det er viktig å prøve å unngå situasjoner som kan ende med behov for tvangsbruk.
Brukes det for mye eller for lite tvang i barnevernet?
– Det kan jeg ikke si noe generelt om. Det blir brukt for mye tvang noen steder, og kanskje for lite tvang andre steder.
Tilsynsrapporten avdekker at det var dårlig flyt av informasjon mellom mange aktørene i denne saken. Er en årsak til dette taushetspliktsbestemmelsene er for strenge?
- Der er regelverket helt klart; barnevernet kan fortelle videre det som er nødvendig for å gjøre jobben. Samtidig er det komplisert fordi barnevernet har ett sett lover og regler om taushetsplikt, politiet har et annet og helsevesenet et tredje.
Hva er unikt ved denne saken?
- Det er delvis unikt med så mange flyttinger, men mange har opplevd det samme. Det står også at hun har flerkulturell bakgrunn, men ingenting om noen har vaert opptatt av å jobbe med det. Jeg lurer også på relasjoner med familien, søsknene. Jeg har etterlyst flere ganger en mye bedre gjennomgang av slike saker, som en slags havarikommisjon, for å se på hva som gikk galt.
Hva er det som er utbredt og allment i kritikken fra Fylkesmannen?
– Samarbeidsspørsmål og planlegging, det er ikke detaljerte nok planer for hva man vil gjøre og hva man vil oppnå med det.
I pressemeldingen fra Sørlandet sykehus skriver klinikkdirektør Oddvar Saether: – Vi møter stadig flere unge mennesker med store atferdsvansker, som driver selvskading og forsøker å ta livet sitt. Et økende antall barn og unge er voldelige. I denne saken, som i flere saker vi står i, har ungdommene så mye uro rundt seg at det er utfordrende å lage et godt nok behandlingstilbud. Hva er årsaken til denne økningen, når vi får det stadig bedre i dette landet?
– De ser stadig flere, det er nok riktig. Men er det riktig å anta at det blir forholdsmessig flere, at andelen stiger? På 80-tallet mente man at fem prosent av ungdom hadde psykiske lidelser, i dag er prosenten nesten halvert. Ungdom blir stadig skikkeligere og mer ordentlige, viser forskningen. En forklaring kan også vaere at flere tar kontakt med problemene sine.
Tror du denne negative utviklingen for barn og unges psykiske helse vil fortsette?
– Nei, det tror jeg ikke.
Det private barnevernsforetaket NOS får sterk kritikk for både mangel på kvalifiserte fagutdannede og at de har feilrapportert om tilstanden til jenta. Hva tenker du om private barnevernsforetak?
– Der ligger ansvaret hos dem som bestiller og inngår kontrakt med private barnevernsforetak. Det er det offentlige som skal følge opp om kvaliteten er god nok. Det er veldig bra med samarbeid med gode, private aktører og i denne saken kommer jo Aleris godt ut.
I en kronikk i Kommunal rapport skrev du: «Hvor lenge skal hardt pressede barnevernstjenester vaere nødt til å velge løsninger som er juridisk betenkelige og koster vesentlig mer enn å ha egne ansatte?»
– Da tenkte jeg først og fremst på avsløringene rundt de som er useriøse, som tjener seg rike på bekostning av kvaliteten. Samtidig er det grunn til å spørre seg om ikke det vil kunne lønne seg for samfunnet å styrke barnevernet med flere ansatte. For det er dyrt å kjøpe tjenester av private. Jeg synes også det er svaert problematisk at kommersielle organisasjoner, en del med utenlandske eiere, skal tjene penger på barnevernet. Så kan heller det offentlige satse mer på å sikre det som er bra ved private tiltak for alle offentlige tiltak. Vi snakker jo om de samme fagfolkene.