Offentlighed på fløttefod?
I de siste dager har det vaert arrangert flere offentlig debatter på sørlandet, der flere av oss har savna en rapporterende og kritisk lokalpresse.
To eksempler på slike debatter er Sanitetskvinnenes og Naeringslivsforningens #Metoo-debatt i Kristiansand torsdag 1. februar og Arkivet Fredsog Menneskerettighetssenterets debatt om falske nyheter tirsdag 6. februar.
Jeg regner med at den globale og nasjonale #Metoo-bevegelsen ikke trenger noen videre presentasjon i dette innlegget, men det som må ha vaert Sørlandets første offentlige #Metoo-debatt ble nettopp avholdt med toppa panel både fra politikk, samfunnsliv og naeringsliv.
Hvor var mediene? Jeg forstår at redaktører må ta harde prioriteringer, at influensasesong og andre presserende saker som plutselig dukker opp veier inn, men at ikke landsdelens første #Metoo-debatt er viktig nok til å for eksempel sende en freelancejournalist, det forstår jeg rett og slett ikke. Dette dreier seg om det moderne likestilte Agder, både når det gjelder oppvekst, samfunnsliv og arbeidsliv.
Det andre eksempelet på at pressen etter min mening burde ha vaert på alerten er Arkivets nylige arrangement om falske nyheter. Samtalen var ikke mindre enn et sjeldent møde mellom media og akademia med en fullsatt sal, der historeforsker Thomas Vidnes Hansen Hagen intervjua journalistikkog offentlighetsgründerne Hilde Sandvik, tidligere Bergens Tidende-redaktør og nåvaerende sjefsredaktør i Broenxyz, og gravejournalist med baggrunn fra NRK Brennpunkt, Faedrelandsvennen og Innsyn.no Tarjei Leer-salvesen.
Diskusjonen som udspant seg er et godt eksempel på hvor viktig rolle erfarne, kildekritiske og nysgjerrige journalister og redaktører spiller både lokalt og globalt på et metanivå. Men hvor var kameraene, Macene eller notablokkan? Jeg etterlyser journalistikk spesielt i ei tid da nye nettsteder som Resett og Document.no tvinger uvillige, tradisjonelle medier ut på banen, som nå sist da Resett kjørte sak på Trine Skei Grande. For å si det med Sandvik: «Det er ikke mediene som bestemmer lenger.»
Men nettopp derfor er det så viktig at dyktige, erfarne journalister får grønt lys av sine redaktører til å dekke slike åpne arrangementer. Det trenger vel ikke koste skjorta heller med f eks en livebloggende journalist i salen til slike arrangementer som går rett inn i medienes samfunnsoppdrag?
Jeg skriver ikke dette for å “ta noen” men for å løfte en debatt om hva som er viktig og mindre viktig å løfte i spaltene og skjermene. Og,ja, jeg er klar over at Faedrelandsvennen i disse dager er på flyttefod og i den forbindelse er travelt opptatt med sine egen eventsatsning på Kristiansands Torv. Men hva om vi politikere- kommunikasjonsog mediefolk blir enda flinkere til å frekventere og dele tekster, diskusjoner og levende bilder fra hverandres arrangementer? Hva om sjefredaktører i NRK og lokale aviser blir enda mer tydeligere på hvilke offentlige samtaler som det kritiske og journalistisk skal rapporteres fra? Rett og slett fordi de nye medier allerede har fått overtaget og profesjonelle, tradisjonelle mediesager er viktigere og viktigere for demokratiet vårt. Vi trenger dere, redaktører og journalister!
Om det nå skulle vaere noen som ønsker å lese om de to nevnte arrangementene tok en tidligere journalist og redaktør, Ingrid Michaelsen og en tidligere undertegnede bibliotekar ballen på henholdsvis fra Naeringsforeningensog den politiske podkasten Alltinget nettsider.
Vi trenger dere, redaktører og journalister!