Nostalgi-eufori
Det er mye som burde funnet sin plass på den historiske søppeldynga for lenge siden. Men det er jo koselig med skinnslips og terteskjell, da?
Vennegjengen min består av servitører, grafiske designere, språkforskere, butikkansatte, evige studenter, laerere, kunstnere av ymse slag, og alt imellom. Det de aller fleste av oss har til felles, er at vi er vokst opp på 90-tallet. 2017 var året mange av disse menneskene, meg selv inkludert, skulle spankulere mer eller mindre grasiøst ut av tjueårene. Det ble vel stort sett mindre grasiøst, hvis vi skal vaere helt aerlige her.
●●I tillegg til at diverse innkjøp av hakket mer ekstravagante presanger enn vanlig gjorde alvorlige innhugg i lommeboka, ble det tydelig i løpet av fjorårets festligheter at vi har en annen ting til felles: Når promillen når et visst nivå gjør musikksmaken vår et dugelig byks tilbake i tid, og kvalitet blir stadig mer relativt. Han som satte på det rare indiebandet ingen hadde hørt om tidligere på kvelden, fyrer nå løs med noe forferdelig bråkete eurodance som helt sikkert er forbudt i en håndfull autoritaere regimer med en viss kunstnerisk standard. Og heldigvis er det alltid en eller annen som husker hva i all verden de het, de som hadde den derre «Tamagotchi»-sangen (Daze. De heter Daze). Og Bomfunk MC’S. Vi må aldri glemme Bomfunk MC’S.
●●Det er de samme mekanismenesom gjør at det fortsatt finnes butikker som fører terteskjell, og at pappa ennå ikke, så vidt jeg vet, har klart å kvitte seg med det tynne skinnslipset som har hengt urørt i klesskapet siden slutten av 60-tallet. Man skal ikke kimse av nostalgiens kraft. ●●Nostalgi må vaere den mest ukritiske begeistringen vi mennesker opplever. Det eneste som kreves for at en låt, film, matvare, eller et klesplagg oppnår nostalgisk verdi, er at det er tilstrekkelig håpløst datert, og/eller rett og slett eksepsjonelt dårlig (og derfor minneverdig). Nostalgi er det elendige grapsets eneste våpen mot tidens tann. Vi elsker fortsatt The Beatles fordi det er skikkelig bra. Vi elsker fortsatt 90-tallshits fordi de er så ubehjelpelig elendige.
●●Denne ufortjente kjaerligheten er også et håndfast bevis på hvordan hjernen vår rosemaler fortida, og hvordan vi lyver for oss selv. Hver eneste dag. Nostalgiens andre ess i ermet, er nemlig at det er noe vi kjenner, dette elendige mirakkelset som vi nekter å gi slipp på. Det minner oss om en enklere tid som vi vet vi aldri får igjen; Det minner oss om tenår, fravaer av ansvar og strømregninger, og et liv der de fleste av oss slapp å konsentrere seg om noe annet enn å prøve å bli til et sånn tålig ok menneske. Men var den tida egentlig så innmari stilig som sentimentalitetssenteret i hjernen skal ha det til?
●●Selvfølgelig ikke. Det året «Freestyler» av de tidligere nevnte krem-finnene i Bomfunk MC’S kom ut, var jeg 12 år gammel og skulle til å begynne på ungdomsskolen. Jeg syntes knalloransje og spygrønn var en helt gangbar fargekombinasjon på klesfronten, jeg var en halvmeter høyere enn alle jentene (og de fleste guttene) i klassen, og var generelt keitete og ukomfortabel på alle tenkelige måter. Første gang jeg hørte de hitsene jeg danset meg svett til i mang et tredveårslag i fjor, nikket jeg i beste fall diskret i takt. For meg selv. I et hjørne. Mens jeg prøvde å unngå øyekontakt. Jeg var iallfall altfor flau til å danse. Hvis jeg skal vaere helt aerlig med meg selv, er jo egentlig ikke dette en tid jeg hverken vil huske eller gjenoppleve. Gud forby.
●●Men, øy! Sett på noe Aqua, da!
Nostalgi er det elendige grapsets eneste våpen mot tidens tann.