The winner Trumps it all
I forrige uke kjørte jeg forbi en Trump-shop i et veikryss i Florida; vel hjemme i Kristiansand skjønner jeg at Trump-stilen nå er gangbar mynt i kulturdebatten i min fødeby.
Våren 2011 var vi en håndfull kunstnere som engasjerte oss mot at Cultivas midler (etter at salget av eierandelene i KEV ble tilført stiftelsen) skulle øremerkes barn og unge, deretter ble vi flere - og vi ble fortsatt ikke tatt alvorlig. Først da oppropet talte godt over 80 kunstnere, inkludert Kjell Nupen, ble det fart på saken. Alt hva vi kunstnere skrev og argumenterte, var som sang for døve ører. Kristiansand har gang på gang vist og bevist, at den er hevet over å lytte til sine kunstnere.
Det kan vi tilgi. Det er vi vant til. Nå skriver vi februar 2018, og etter kun to dagers opphold i Kristiansand, har jeg allerede hørt fra flere, at de ikke tør ytre seg i silodebatten. Til «silogjengen» som er så tøffe i trynet i sosiale medier: Kall dem feiginger, kall dem «fiff», og de tier sikkert til slutt. De som besøker kunstutstillinger i Kristiansand, er ofte laerere, studenter, sykepleiere, kulturarbeidere, ansatte i det offentlige etc.
I én av sine korte utblåsninger på FB, presterer Einar Øgrey Brandsdal, lederen av den anonyme «silogjengen», fire ganger å kalle Nikolai (sic!) Tangen for «milliardaer». Gründeren av Netthandelen.no, som snart bikker milliarden i omsetning, virker sykelig opphengt i Tangens økonomi. Hva skjer når en person med både formue og kunstnerisk smak vil donere sin kunstsamling til hjembyen? Gud bedre, han må i bakken. Vi kan’ke ha det sånn her i byen. ronisk nok står kunstnernes «motstandere» fra Cultivadebatten i 2011 denne gangen på scenen som kunstens forkjempere. Jørgen Kristiansen fra KRF har stått i bresjen for kunstsiloen,
Iog Ansgar Gabrielsen (H) har via Cultiva bevilget 100 millioner kroner til prosjektet - hvilket er helt i tråd med stiftelsens opprinnelige mandat, nemlig å hegne om arbeidsplasser og kulturnaering i Kristiansand.
At en fondsforvalter med base i London ønsker å donere en kunstsamling til hjembyen, møtes med alt fra mistenksomhet til skjellsord. Ja, Nicolai Tangen, du blir nok ikke profet i din egen by med det første.
Selv er jeg rystet over silomotstandernes språkbruk i debatten, både i sosiale medier og i Faedrelandsvennens kommentarfelt. De som kaller seg «silogjengen» forlanger, med rette, transparens hva gjelder Tangen, AKO, kunstsiloprosjektet og dets støttespillere. Da bør det samme kravet til gjennomsiktighet stilles til Einar Øgrey Brandsdal og hans klakører. De som har orket å engasjere seg i sosiale medier, har lest oppdateringer på ungdomsskolespråk så det svir i nesen, sett harry gif’er som får øynene til å renne, alle informert av den samme innbitte motvilje mot at «byens styggeste bygg» (sitat Brandsdal) skal kunne bli et kunstnerisk landemerke for Kristiansand. ilogjengen» driver gjengmessig adferd i sosiale medier, og har ikke identifisert seg utover kommentarfeltene. Temaet til Brandsdal & co har vaert
Sat Tangens kunstsamling «ikke er en gave», ettersom det hefter forpliktelser ved donasjonen - det har de lest på Wikipedia. Vel, på Wiki kan du også lese at jorden er flat, at jødene er roten til alt ondt, og at Trump er USAS gave til menneskeheten. Saklige argumenter preller av som vann på gåsa, kritiske innspill blir vridd og vendt på. Basert på historiske eksempler som Oslos behandling av Stenersen-samlingen og Kristiansands tidlige behandling av Wennesland-samlingen, vet enhver samler eller kunstner som vil donere sin samling, at man bør overveie sin fremgangsmåte saerdeles grundig.
I et innlegg i Arkitektnytt datert 16. april 2013, skriver sivilarkitekt Liv-marit Engebu: «Siloen ble tegna i 1935 av arkitekt Arne Korsmo i arkitektfellesskap med Sverre Aasland. Arne Korsmo har spilt en stor rolle i norsk arkitektur, spesielt innenfor modernismen (...) Siloen er et tidlig industrielt byggverk prosjektert utfra funksjonalismens idealer, og er et av funksjonalismens hovedverk i Kristiansand (...) Massiviteten, høyden og materialiteten, i tillegg til den sentrale plasseringa i Vesterhavna, gjør siloen til et landemerke. Siloen ble i 1939 tildelt Houens fonds diplom for god arkitektur, som ett av to byggverk i Kristiansand (...) Siloen må som bygg derfor betraktes som et kulturminne av nasjonal betydning og bevaringsverdien er stor.»
Hvis en gjeng dilettanter lykkes i å torpedere kunstsiloprosjektet, vil byen vil miste en kunstskatt hvis begynnelse omtrent sammenfaller med siloens byggeår. Henie Onstad Kunstsenter har allerede meddelt interesse for Tangen-samlingen - det ville ikke vaere utypisk om det var det ressurssterke Oslo/baerum-området som stakk av med samlingen. Nok et tap på bortebane. om en av silogjengens disipler skrev på Brandsdals facebookside: «De fleste driter vel i kunsten». Er det slike folk som i vår Trump-tid skal bli byplanleggere, kunsthistorikere og samfunnsdebattanter i Kristiansand? Da er listen lagt, så lavt som det vel går an. Stavanger har lenge ligget et hestehode foran Kristiansand, og Bergen, et hestehode foran Stavanger. Samarbeid gjør sterk, mens skittkasting splitter.
Som en i «silogjengen» skrev til meg: «Du kan bedre enn som så. Skjerpings.»
S