Når liv koster 600 kroner
Av og til kan ikke liv reddes, selv om det bare koster noen hundrelapper.
e tter å ha jobbet over ti år i bistand har jeg vaert på mange feltbesøk. Det er alltid laererikt, og jeg har møtt sterke, flotte mennesker i mange av verdens fattigste land. Jeg har igjen og igjen blitt imponert og overrasket over hvor uendelig mye styrke som finnes i mennesker til å endre sine livssituasjoner når de får muligheter.
Forrige uke var jeg i Cox Bazar i Bangladesh, som i disse dager får stor internasjonal oppmerksomhet på grunn av flyktningleiren med en million Rohingyaer fra Myanmar. Disse har vaert utsatt for grusomme overgrep og fortjener verdens oppmerksomhet, men i skyggen av flyktningene lever en lokalbefolkning på en million mennesker, som også fra før hadde det svaert vanskelig.
Én av disse er 30 år gamle Jahana Begum. Hun laerte meg noe viktig om den enorme forskjellen mellom å ha ingenting og det å faktisk ha muligheter. Hun beskrev hvor mye det betyr for henne å nå vaere en del av et fellesskap som hun har blitt gjennom vårt arbeid.
Jahana er med i ei selvhjelpsgruppe, som jobber med sparing og det å kreve sine rettigheter fra lokale myndigheter. Store voller mot de jevnlige oversvømmelsene var blant annet bygd på grunn av dette – noe som gjør en betydelig forskjell i deres liv. De hadde gjennom sparing fått installert strøm i husene sine, og nå gikk samtlige barn på skole. Er det helseproblemer er det også nå mye lettere, ettersom de har tilgang på oppsparte midler.
Jeg spurte om hun kunne gi eksempel på hvordan det var før, når noen ble syke. Svaret var brutalt, enkelt og konkret. Hennes svigerinne var blitt dødssyk og kom på sykehus. Hun trengte tre blodoverføringer, men storfamilien klarte bare å skrape sammen midler til én overføring. Svigerinnen døde som et resultat av manglende behandling.
En blodoverføring får jeg vite koster i underkant av 300 kroner, så 600 kroner skilte
Hun trengte tre blodoverføringer, men storfamilien klarte bare å skrape sammen midler til én overføring. Svigerinnen døde som et resultat av manglende behandling. liv og død i dette tilfellet. Dette gir ettertanke i den jevnlige og viktige debatten om hvorvidt bistand virker og om det egentlig skjer endringer. I møter som dette får jeg en påminnelse av viktigheten av å kjempe for en mer rettferdig verden. Moder Teresa sa en gang at man ikke kan endre verden alene, men man kan kaste en sten i vannet som lager mange ringer i vannet.
Det er vondt å tenke på at det gikk så galt for denne kvinnen. Jeg skulle virkelig ønske Jahana var blitt med i vårt arbeid tidligere, så svigerinnen kunne ha bli reddet. Samtidig gjør dette møtet meg motivert til å fortsette dette viktige arbeidet. Det er avgjørende at vi ikke lukker øynene for verdens dype urettferdighet, men er med på å gjøre en forskjell der vi har mulighet.
KRISTINE SØDAL generalsekretaer, Strømmestiftelsen