Livet uten sosiale medier

Den største overraskelsen kom den åttende dagen.

En kollega fortalte meg at de fleste av konfliktene mellom ham og sønnen på 13 år, dreide seg om sosiale medier. – Hvis jeg blir sint på ham, så handler det nesten alltid om noe med Ipaden, at han ikke følger med når jeg snakker, eller at han bare skal se litt til eller spille ferdig runda, sa han oppgitt.

Hm. Det lød gjenkjennelig. Hva er det jeg oftest bekymrer meg for? Jo, tiden ungene bruker med nesa i telefon eller Ipad. Jeg er redd for hva de får med seg, hva de kan bli utsatt for og ikke minst redd for alt de går glipp av. I tillegg kommer all irritasjonen når de blir bedt om å logge av fordi det er lekser, middag, skole eller man bare ønsker å få litt «kontakt».

Så kan jeg jo supplere med bekymringen for eget bruk – alle de gangene jeg hører etter med et halvt øre fordi jeg bare skal svare på en melding, eller se gjennom noe som er «viktig for mammas jobb». Som jeg ofte sier. Huff.

De siste ukene har redaksjonen jobbet med sosiale medier som tema. Vi har sett naermere på både gode og dårlige sider og vi har lett etter ny kunnskap.

Vi ville finne noen som har valgt ikke å bruke sosiale medier. Det viste seg å vaere vanskelig. Men vi fant noen til slutt, og de hadde såpass gode argumenter at vi fikk lyst til å prøve selv.

Som journalist er man gjerne «på» døgnet rundt. Selv er jeg storforbruker av både sosiale medier og nyhetsmedier på nett.

Før jeg er ute av senga om morgenen er jeg innom Fvn, VG, Aftenposten, NRK, Facebook, instagram og av og til snapchat, før jeg sjekker Yr og gjør meg klar for å gripe dagen – fullt oppdatert på nyttige og unyttige oppdateringer.

Så går det slag i slag.

Hvert «ledige» minutt fylles med nyheter; når jeg står med sykkelen og venter på grønt lys, i kø på butikken, i heisen, i møter som begynner å bli kjedelige og altså (dessverre) også mens jeg egentlig gjør ting sammen med venner og familie. Det siste skammer jeg meg over. Den dårlige samvittigheten kommer også stadig oftere når det plutselig har forsvunnet en halvtime til meningsløs scrolling. Tid som kunne vaert brukt til å ringe en venn, lese i ei bok, tømme oppvaskmaskinen eller bare gjøre ingenting og gi rom for å tenke.

Vi tre i Faedrelandsvennen som har fordypet oss i temaet, bestemte oss for å logge av ei uke. Bort med Facebook, insta, twitter og snap. Epost kunne bare sjekkes i arbeidstida. Strengt tatt skulle nettavisene også vaert med i eksperimentet, men for egen del ble det for vanskelig. Dermed kom nettavisene «inn igjen», men med selvpålagt begrensing.

Nå har det gått ei uke. Og hva har så det gitt meg?

I hvert fall mindre irritasjon over meningsløs tidsbruk. Jeg har lagt meg tidligere og har lest ferdig ei bok. Jeg har hørt mer på musikk og har reflektert mye over eget og andres «forbruk» av sosiale medier.

Her er stikkord for hvordan uka gikk for egen del:

Dag 1

Jeg hadde misforstått og trakk ut kontakten til den digitale, sosiale verden rett etter jobb kl. 16. Ble etter hvert rastløs og tok tak i mobilen med jevne mellomrom av gammel vane. Kl. 23.50: Sendte melding til kollega: «Jeg har abstinenser».

Svar: «Hvorfor det? Det begynner ikke før kl. 24?!»

Jeg: «Oi, da gir jeg gass.» Ti minutter med frenetisk surfing, scrolling og et par meningsløse snapper til «dessert». Kikket på et par dårlige snapvideoer av ei som bakte kake og noen som kjørte bil hjem fra hytta. Og så avlogging på ordentlig.

Dag 2

Gikk nesten i fella da vekkerklokka ring- te og jeg naermest i søvne lot fingeren gå til appen med Facebook-symbolet. Rakk å få et lynraskt glimt av en oppdatering om ei venninne som hadde glemt å kjøpe kattemat, før jeg i panikk fikk gått videre til riktig symbol med samme farge: Fvn.no. Er Yr.no sosiale medier? Nei, det er jo ikke det. Jeg må jo vite hva jeg skal ha på meg – regntøy eller boblejakke, liksom? Gjennom dagen lurte jeg ofte på hva som ble skrevet om kunstsiloen på Facebook, men fikk noen muntlige oppdateringer gjennom dagen. Det holdt i massevis.

Ellers: Har aldri sjekka nettbanken så ofte som denne dagen.

Dag 3

Fem timer på toget uten Facebook. Tok noen fine bilder fra togvinduet, men hvem skulle jeg dele dem med? Kan jo ikke sende bilde på mms til alle i kontaktlista, for hvem bryr seg, egentlig?

Leste nesten ferdig ei bok om tyranni. Brukte tid til å kikke på gamle bilder på mobilen. 7500 bilder, 450 videoer! Gøy å se egne bilder, ikke bare andres, faktisk. Sletta masse apper jeg aldri bruker.

Leste intervjuet til kollega om han som av sikkerhetshensyn aldri poster bilder av barna sine i sosiale medier, og tenker at jeg muligens er skikkelig ute å kjøre. Skjerpings.

Dag 4

Lot mobilen ligge på soverommet under frokosten. Starta arbeidsdagen med å rydde i mailboksen. Burde jo gjort det for lenge siden.

Fikk svart på masse henvendelser som har ligget på vent. Snakka med ungene om mammas eksperiment. «Hae? Det høres dritkjedelig ut,» sa niåringen. Men hun byttet gjerne bort skjermen da tilbudet var å sitte sammen og tegne. Koselig kveld. Dag 5

Sykehusbesøk. Mye venting. Ville normalt ha fått tiden til å gå med å lese på Facebook. Hadde også sterk trang til å fortelle verden hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, gjerne i en typisk Facebookoppdatering. Det ble noen meldinger til de naermeste i stedet, og et par telefonsamtaler.

Merker at jeg «ser» mer rundt meg nå og legger spesielt merke til alle som sitter med mobilen på buss, trikk og bane. Det er knapt noen som ikke gjør det.

Dag 6

Begynner å bli vant til å ikke bruke sosiale medier. Tenker mer og mer på alt det meningsløse jeg har lest om folk jeg ikke engang kjenner. Samtidig har jeg tenkt mye på hvor ofte Facebook-innhold er tema for hva folk snakker om i lunsjen. De fleste tar for gitt at man er oppdatert på folks privatliv. «Så du hun selger huset sitt nå» eller «jeg så dere var på fjellet i helga»? Siden jeg ikke har lest dette, må jeg oftere enn vanlig spør hva de egentlig snakker om.

Mange blir nysgjerrige når jeg sier at jeg ikke er på Facebook. For alltid, liksom? Njaei. Kanskje. Jeg vil i hvert fall vurdere det.

Dag 7

Kjenner at jeg irriterer meg mer enn

vanlig over folk som kikker på mobilen mens de snakker med meg. Irriterer meg dobbelt hvis jeg faller for fristelsen til å gjøre det samme.

Forsøker å snakke med ungene om hva de egentlig ser på når de bruker mobilen. Ikke lett å få gode svar. Men når vi treffer en youtuber på gata og jeg ser reaksjonen til ungene rundt, skjønner jeg at det eksisterer en verden jeg ikke er en del av eller forstår.

Er ellers litt sjokkert over hvor ofte jeg automatisk lar hånden gli bort til telefonen bare for «å sjekke».

Har fått høre at det finnes et armbånd som gir støt hver gang man tar på telefonen. Vurderer å skaffe meg et sånt.

Dag 8

Forteller kolleger at jeg ikke synes det er noe problem å ikke vaere på Facebook, men kjenner at jeg er litt nysgjerrig på bildene fra jobbfesten som jeg ikke kunne vaere med på. Ber en annen kollega om å sende meg en skjermdump av et omstridt innlegg i et kommentarfelt, og kjenner at det i grunnen var nok.

Så blir jeg påminnet at uka uten sosiale medier faktisk er overstått. Dermed er det jo fri flyt og alt er lov. Altså tilbake til normalen.

Men likevel ikke helt. Tror faktisk jeg skal fortsette litt til. Den så jeg ikke komme.