Til afp sier jeg som Obelix: Ja takk, du vet jeg sier aldri nei takk.
Rune Øidne Reinertsen, naeringslivsjournalist
Det lønner seg ikke å dø, er konklusjonen jeg har grublet meg fram til. For etter at jeg krysset av på et Nav-skjema i fjor sommer, litt før jeg rundet 62 år, har jeg fått tidligpensjon hver eneste måned, selv om jeg planlegger å fortsette å skrive i avisen til 14. september 2022. Holder jeg ut på denne jord like lenge som den gjennomsnittlige, mannlige 1955-modell antas å gjøre, kan jeg innkassere minst én million kroner mer enn om jeg ikke hadde vaert omfattet av afp-ordningen. Skulle jeg mot formodning vise meg som seigere enn snittet (har aldri røykt), vanker det utholdenhetsbonus; ytelsen er livsvarig.
Da avtalefestet pensjon, afp, så dagens lys i 1988, var det for å hjelpe sliterne i arbeidslivet til en verdig overgang til tidlig pensjonisttilvaerelse. Målgruppene var typisk skiftarbeidende mennesker i industrien, renholdsbransjen, transportsektoren og helsevesenet, og ordningen gjaldt kun for de som faktisk sluttet å jobbe. I dag, i privat sektor, har afp est ut til å favne alt fra ingeniører og bankfunksjonaerer til mediefolk som meg selv. De 780.000 menneskene som tilhører afp-adelen fordi deres 10.200 arbeidsgivere er tilsluttet ordningen, kan altså velge å ta ut tidligpensjon fra fylte 62, selv om de fortsetter å jobbe. Og mens de virkelige sliterne gjerne havner på uføretrygd, er afp langt på vei blitt et nedbemanningsverktøy for arbeidsgivere.
Selv står jeg fram som ikke-sliter. Jeg trives med jobben og plages bare av musearm av og til. Husker jeg å variere høyden på pulten min, unngås problemet. Men når det gjelder afp, sier jeg likevel som Obelix: «Ja takk, du vet jeg sier aldri nei takk».
Midt i mars begynner årets sentrale tarifforhandlinger. Hovedoppgjør denne gangen. Om det blir forbundsvist eller samordnet, bestemmes på LOS representantskapsmøte 27. februar. I alle tilfeller kommer afp-endringer til å stå sentralt når alvoret setter inn. Partene er godt kjent med utgangspunktet. 7. desember i fjor kom nemlig deres felles afp-evalueringsrapport, programmert allerede i 2008.
Da rapporten ble lagt fram, var motpolene enige om noe, for én gangs skyld: Afp-ordningen er vellykket i den forstand at den bidrar til å holde folk lenger i jobb. (Diverse annet så de ulikt på.)
Det er der jeg sliter med logikken. Jeg står ikke lenger i jobb fordi jeg får afp inn på lavrentekonto hver måned. Tvert i mot: Hadde jeg ønsket å slutte ved 62, hadde tidligpensjonen hjulpet meg til å kunne gjøre det. At pensjonsreformen i privat sektor i 2011 virker etter hensikten og bidrar til å holde folk lenger i arbeidslivet, er nok riktig. Men hvordan afp-elementet trekker i samme retning for oss ikke-slitere, skjønner jeg ikke.
Det betyr ikke at ordningen bør avvikles. Den må bare gjøres mer målrettet. Å koble den tettere til folketrygd og stadig mer utbredte innskuddspensjonsordninger, er én tanke. (Apropos: Når tiden kommer, vil mange bli ubehagelig overrasket over hvor mager innskuddspensjonen deres er.) En annen tanke, først fremmet av forsker Knut Røed ved Frischsenteret, er å «tariffere» innbetalingen fra arbeidsgiver og stat - for tiden fordelt med henholdsvis to tredeler og én tredel. Røed ser for seg at bedrifter i bransjer med tung arbeidsbelastning, typisk renhold og fysisk krevende skiftarbeid, må betale mer inn enn eksempelvis en mediebedrift eller bank.
Om noe sånt lar seg gjøre, vil vise seg. For mens LO aldri har klart å få gjennomslag for å innlemme pensjonsordninger i tariffavtaler med NHO, er faktisk afp omfattet av avtaleverket de to imellom. Følgelig vil LOS medlemsforbund og NHOS medlemsbedrifter følge nøye med på hva deres respektive forhandlere finner på. Store, tunge grupper på arbeidstakersiden kommer til å vokte eksisterende rettigheter som løver, mens arbeidsgiverne vil vaere opptatt av at en ordning som allerede er i overkant dyr, ikke skal koste enda mer.
At «afp-fellene» skal fjernes, blir nok enklere å få til. De dreier seg om folk som mister afp-rettigheter på tampen av arbeidslivet fordi de blir syke, mister jobben eller bytter arbeidsgiver til en som ikke er omfattet av afp. Slikt lar seg løse. At det ofte er dårlig samsvar mellom det arbeidsgivere betaler inn til ordningen, og det deres ansatte henter ut etter fylte 62, er en hardere nøtt.
Men tilbake til evalueringsrapporten fra desember. Blant kommentarene fra Lo-leder HansChristian Gabrielsen var at «Evalueringen viser at afp-ordningen er med på å løfte pensjonsnivået til mange kvinner over den magiske grensen som gjør at de også kan førtidspensjonere seg hvis de har et behov for det».
Det har han nok rett i, den gode Gabrielsen. Der virker dagens afp-ordning etter hensikten. Ikke minst gjelder det på Sørlandet, hvor mange kvinner har svak pensjonsopptjening etter perioder hjemme og/ eller med deltidsjobbing. Det minner meg om et innspill fra advokat Tove K. Westbye for ikke lenge siden. Det kom under en kveldskonferanse på UIA, saerlig beregnet på unge kvinner som står foran avgjørende valg - kvinner som kanskje vil oppleve samlivsbrudd senere i livet, men som ikke tok den ubehagelige, men nødvendige praten med partneren da de var unge, forelskede og skulle stifte felles bo:
«Da Kari først var hjemmevaerende, og deretter jobbet deltid med svak pensjonsopptjening og ditto karriereutvikling som resultat, kunne Knut ha kompensert ved å betale en privat pensjonsforsikring for henne», mente advokat Westbye.
Det er et av de mest vettuge pensjonsrådene jeg har hørt på år og dag.