Når tvilen kommer tiltalte til gode

Operasjon Duck og Dark Room har ført til en ny viktig diskusjon om nødvendigheten av å beskytte barn mot seksuelle overgrep, vold og tortur.

Store deler av debatten har handlet om Sylvi Listhaugs kontraproduktive betegnelse av pedofile som monstre. Nå håper jeg justisministeren kan snu fokuset mot et spørsmål som faktisk kan hjelpe barna: Hva må til for å hjelpe alle dem som ikke sitter på fotodokumentasjon av volden eller overgrepene de opplever?

Vi har et viktig rettsprinsipp i Norge: Det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. Sir William Blackstone introduserte uttrykket på 1760-tallet, men uskyldspresumsjonen har røtter helt tilbake til romertiden og er en baerebjelke i et demokratisk samfunn. Den mørke baksiden er denne: Mange norske barn dømmes årlig til samvaer, eller til å bo fast, hos et menneske som utsetter barnet for vold og overgrep.

2013 publiserte VG dybdeartikkelen Barna som ikke blir trodd. Her følger de 17 barn som er dømt til vold og overgrep fordi den forelderen som kontakter barnevernet og melder bekymring, blir beskyldt for å ville sverte sin tidligere partner. Et eksempel: Fire år gamle Sofie forteller så tydelig hun kan hvorfor hun ikke lenger vil treffe sin far. Mor støtter henne og kontakter barnevernet for å få hjelp. Så begynner en historie som dessverre er like vanlig som den er utrolig. Barnevernet synes

Idet er lettere å forholde seg til fars teori om at mor er ustabil, enn det mor og barn forteller. En lang runddans ender i retten, hvor det konkluderes med at mor snakker negativt om far, moren fradømmes foreldreansvaret, og Sofie flyttes til far på heltid.

To år senere, etter at Sofie jevnlig har blitt voldtatt av sin far i to år til, begynner en ny saksbehandler i barnevernet der Sofie bor. Hun ser med en gang hva som skjer og redder Sofie ut fra helvetet hun lever i. Når seks år gamle Sofie skal fortelle om det aller vondeste hun har opplevd, snakker hun ikke om slagene eller om den store penisen hun stadig måtte ha i den bittelille munnen sin. Hun snakker om hvor vondt det gjorde at nesten ingen trodde henne. Sofie er ikke alene om å leve med en slik historie. Googler du «Barna som ikke blir trodd» kan du lese alt for mange lignende nyhetssaker. Professor Kristin Skjørten har gjennomgått lagmannsrettsdommer fra 1998 til 2000. Her avdekker hun at i ni av ti barnefordelingssaker der det er påstand om seksuelle overgrep fra far, blir det ikke tatt hensyn til disse påstandene i rettsprosessen. Denne trenden er så sterk at mennesker som jobber med å beskytte barn, råder foreldre til ikke å gå fra voldelige forhold, og til ikke å fortelle om vold og overgrep i barnefordelingssaker. I 2016 skriver TV2:

Flere av Norges fremste eksperter på barnerett mener domstolene har for lite kompetanse i saker som handler om vold og overgrep mot barn. De mener manglende kompetanse fører til at barn ikke blir trodd i retten, og at de dermed ender opp med å måtte bo hos foreldre som misbruker dem. orskning viser at over 90 prosent av mennesker underrapporterer når de forteller om volden eller overgrepene de har opplevd. De fleste barn som opplever overgrep, er tause om det. Kun én prosent forteller i dommeravhør, ifølge en undersøkelse fra Bergensklinikken. Forsker Svein Mossige har skrevet doktorgrad om mødre som mistenker barnefaren for overgrep. Hans konklusjon er at ingenting tyder på at mødrene fremsetter beskyldninger for å skade far. Likevel forholder det norske hjelpeapparatet seg til problemstillingen som om Norge er fylt av mødre som kommer med falske beskyldninger for å sverte fedre.

– Du må se det for å tro det, skrev Aftenposten da de trykket detaljerte beskrivelser fra Duck og Dark Room-sakene. Enda viktigere enn at vi, folk på gata, ser det og tror det, er det at de som jobber med barn ser og tror.

22. juni i fjor mottok Barne- og Likestillingsdepartementet en utredning av saker

F