Regjeringen og fagorganisasjonene
Venstre har trådt inn i den blåblå regjeringen – stikk i strid med det Venstre-politikerne lovte i valgkampen.
Partiledelsens begrunnelse er at Venstre skal flytte politikken til Solberg og Jensen mer mot venstre, men når Venstre er det nye høyre, er det ikke lett å orientere seg for velgerne. Et av Venstres «fotavtrykk» i den nye regjeringserklaeringen er følgende formulering: «Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å vaere uorganisert.» mak litt på den formuleringen… Hvorfor er det så viktig for regjeringen å slå fast selvfølgeligheter som at alle står fritt til å melde seg inn og ut av en fagforening?
Er det fordi folk flest er i villrede om at vi har organisasjonsfrihet i Norge? Trolig ikke. Snarere framstår setningen som en åpen støtte til gratispassasjerer som i «individualismens» navn synes det er bortkasta penger å betale kontingent til organisasjoner som arbeider for et ordnet, regulert og anstendig arbeidsliv. For alle som synes at dagens norske samfunn fungerer noenlunde tilfredsstillende, framstår regjeringens omfavnelse av de uorganiserte som spektakulaert historieløs. n av de mest underkommuniserte konfliktlinjene i den norske befolkningen, er interessekonflikten mellom arbeidstakere på den ene siden og arbeidsgivere/eiere på den andre.
SEKonflikten er eldgammel, men utspiller seg fremdeles mellom arbeidsgivere og ansatte. Kortversjonen er at mens arbeidsgiverne (eierne) vil ha «mer igjen for pengene», ønsker de ansatte trygg jobb, høyere lønn, mer fritid og gode pensjonsordninger. Tradisjonelt har eiere og arbeidsgivere hatt mest makt – til å ansette og si opp, og til å definere lønnsnivå. Arbeidstakernes maktmiddel har vaert styrken som oppnås gjennom organisering – og derigjennom trusselen om streik.
Selv om dagens fagforeninger favner et bredt spekter av meninger, interesser og politiske oppfatninger blant medlemmene, så er fagforeninger er i hovedsak en sosialistisk oppfinnelse, et faktum som nok delvis kan forklare Solberg-regjeringens omfavnelse av de uorganiserte. På seint 1800tall fant de liberalistiske og de konservative partiene sammen mot sosialistene, som truet med revolusjon dersom det ekstremt skjeve maktforholdet mellom arbeidere og kapitalister ikke ble jevnet ut. Da arbeiderklassen vokste og organiserte seg i fagforeninger, måtte arbeidsgiverne/ eierne inngå kompromisser som la grunnlaget for et anstendig arbeidsliv. Samtidig brukte arbeiderklassen i mange vesteuropeiske land stemmeretten til å gi de sosialdemokratiske partiene regjeringsmakt – og grunnlaget for den moderne velferdsstaten var lagt.
Fagbevegelsens historiske betydning når det gjelder å bygge velferdsstaten er udiskutabel. I etterkrigstida ble den nordiske modellen – samarbeidet mellom arbeiderorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og staten – etablert. Samarbeidet har resultert i tariffavtaler, ferielov, sykelønnsordninger og arbeidsmiljølov, og har utvilsomt lagt grunnlaget for at de nordiske landene stadig rankes som verdens beste land å bo i. De godene fagbevegelsen gjennom årelang kamp har fått gjennomslag for, gjør de fleste av oss trygge og fornøyde i jobbene våre – og da yter vi også mer; arbeidstakerne i Norge er faktisk blant de mest produktive i verden. øy organiseringsgrader en forutsetning for å hindre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, et poeng også Naeringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har påpekt. Trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidsgiverorganisasjonene og sterke og ansvarlige fagorganisasjoner har historisk sett vaert en ubetinget suksess – i form av relativt små lønnsforskjeller, gode sosiale forsikringsordninger, høy sysselsetting, høy andel kvinner i arbeidslivet – og altså høy produktivitet.
I dette lys er regjeringens anerkjennelse av uorganiserte er ikke bare usedvanlig korttenkt, det er også farlig. Når organisasjonsgraden synker, overføres makt fra arbeidstakere til arbeidsgivere og eiere, noe som på sikt vil medføre redusert lønnsnivå og svekkede sosiale ordninger for lønnstakerne. Voksende økonomiske ulikheter skaper økt polarisering
Hi befolkningen, og følgen er at den kollektive bevisstheten – selve «limet» i samfunnet – går i oppløsning. Resultatet vil bli svekket tillit til de styrende og økt oppslutning om ytterliggående partier og bevegelser. Dystopi? Nei, vi ser tendensene – både i Europa og USA. anerkjenne at arbeidstakere velger bort fagforeningsmedlemskap er mildt sagt oppsiktsvekkende, og man kan jo spekulere i hva neste utspill fra regjeringen kan bli. Kan vi forvente en honnør til dem som velger ikke å bruke stemmeretten? Hva med noen «likes» til de som alltid ser en annen vei og har andre prioriteringer når ordet «dugnad» dukker opp? Eller hva med en generell klapp på skuldra til alle som har nok med seg selv og som synes at «individets frihet» først og fremst realiseres gjennom bekymringsfri forbruksfest og botox i sinnarynken?
Å