En utopisk fotballprotest
«Jag är så glad // att jag lever denna dag // Det finns så många som är döda // Kunde lika gärna varit jag»
Angst er slik naturen forbereder oss på en fryktelig fremtid», sa den svenske idehistorikeren og forfatteren Karin Johannisson før hun døde 23. november 2016.
Angst for døden er en lidelse som vanskelig kan justeres, fordi døden er motbydelig.
Men som en gang en ung kvinne spurte en eldre kvinne: Hva er livets byrde? Den gamle svarte: Det tyngste er å ikke ha noe å baere.
Man laerer seg å leve med angst, slik man laerer seg å leve med fysiske begrensninger. Man skaffer seg fluktruter og mening i det meningsløse. Fotball er en av dem, for av alt det uviktige er fotball viktigst.
Derfor passerinnledning s linjene t ilden svenske bluesartisten Rolf Wikström så sabla godt.
Like forløsende som musikk er fotball.
Hvis det er 90 minutter i løpet av en uke jeg slipper å tenke på døden er det når Sheffield United eller Start spiller fotballkamp.
Nylig fulgte jeg overgangene på «Deadline Day», den siste dagen i overgangsvinduet. Svimlende summer på unge spillere på full fart ut i voksenlivet, med lønninger de fleste bare kan se langt etter. J eg er en håpløs nostalgiker. Går i barndommen. Sist Start tok seriegull var i 1980, og da var jeg til stede på den avgjørende kampen.
Den gang besto nesten hele laget av «gadas gutter», gutter som hadde jobb utenom. Gutter vi treffer på byen i dag. Trener var legendariske Karsten Johannessen (92) som også ledet laget til sitt første gull to år tidligere. Det er knapt en fyr i byen jeg er så glad i som jeg er i Karsten.
De få «utlendingene» kom fra Ålesund, Harstad og Bergen, de ble våre egne. De var våre egne, Helge Skuseth, Jarle Ødegård, Jan Sigurd Ervik og Steinar Aase.
Hjertet mitt brenner for Start, og således er det saers hyggelig vi har fått en trener som har spilt for mitt engelske favorittlag, et lag jeg har fulgt like lenge som Start.
Men hva gjør det med brannen i hjertet når fotball er blitt butikk med en «bruk og kast»-mentalitet vi helst skulle vaert foruten. Det er en tøff verden der ute, er klar over det, men når jeg omsider har funnet meg en favoritt, så er han ikke lenger med i den nye trenerens videre planer, slik tilfellet er med Tapio Heikkilä.
Eller hva gjør det med kjaerligheten til fotballen når spillerne bare er på gjennomreise, for de drar alltid videre, hele tiden videre.
Hva gjør det med en gammel raddis og antikapitalist når alt i fotballen handler om penger.
Min generasjon (f.1963) er i dag den generasjonen som setter premissene i samfunnet. Men vi er også den første store skilsmissegenerasjonen. På 70-tallet var vi de eneste i gata med skilte foreldre. Like lenge som jeg har vaert skilsmissebarn har jeg vaert overbevist om at røtter og identitet er undervurdert som stabiliserende faktor i et samfunn.
Tv-program som «Tore På Sporet», «Datoen» og «Hvem tror Du At Du er» går dypere inn i oss enn noe annet som sendes, det er ikke tilfeldig.
Jeg var miniputt første gang jeg gikk på Start-trening i den gamle ridehallen på Lund. Det handler om røtter og identitet.
I år er det for første gang på lenge knyttet en viss spenning rundt en ny fotballsesong. Hvordan vil «nye Start» – «kjøpelaget» – hevde seg i eliteserien?
Kristiansand er som Sheffield i England, ikke bortskjemt med lykkestunder på fotballbanen. Start har aldri vunnet cupen og mange har aldri opplevd det å bli seriemestere.
Sørlandets stolthet har fått faerre «blaude konsonanter» men nye lokale eiere som er like glad i klubben som meg. Det er en bra start.
Kanskje må jeg innse at jeg tilhører en døende rase, en type mennesker med følelser knyttet opp mot det som var og det som er, mer enn det som kommer. Kanskje må jeg bite i det sure eplet og erkjenne at penger styrer samfunnet i dag. Kanskje er det jeg som er gått ut på dato.
Kanskje er jeg blitt en vandrende selvmotsigelse, en utopisk fotballsupporter.
Legendarisk Liverpool-manager Bill Shankly ville ikke vaert enig med meg i at fotball er det viktigste av alt det uviktige. Han var skuffet over at enkelte mente fotball var et spill på liv og død, for det var mye viktigere enn det. I de siste årene har det å følge Start vaert knyttet til ulike følelser, men likevel fortsetter jeg å følge med på samme måte som man alltid må følge Håpet. Den tyske teologen og presten Dietrich Bonhoffer hadde mindre grunn til håp enn de fleste. Han døde i konsentrasjonsleir 9. april 1945. Likevel beskrev han optimismen ikke som en erkjennelse av den aktuelle situasjonen, men en livskraft, en kraft til å håpe der andre resignerer, en kraft til å baere motgang, en kraft som ikke gir fra seg framtiden til pessimisten, men tar den i forsvar med håp.
Håp er det viktigste for alle, også for hypokonderen og fotballsupporteren.
❞ Sørlandets stolthet har fått faerre «blaude konsonanter» men nye lokale eiere som er like glad i klubben som meg. Det er en bra start.