Trekkfuglen

Jeg føler det har vaert november siden oktober. Jeg synes lyset er deprimerende grått. Jeg synes det er like vanskelig å leve som å gå på den speilglatte isen.

Jeg pakker meg inn i ull og dun og er mest hjemme i eget bo. Jeg synes det er tungt å hente fram energien jeg vanligvis er så full av. Jeg tvinger matt i meg D-vitaminer og omega 3, 6, 9. Jeg sleper meg på trening i håp om at det vekker meg. Jeg tror innerst inne at det skal vaere november til evig tid.

●●Jeg er ensomi et rom fylt med folk. Jeg takker og bukker når folk sier noe hyggelig om at de har sett meg på televisjonen, men innerst inne føles det som om jeg tar i mot ovasjonene i noen andres sted. Jeg aner egentlig ikke hvem hun de snakker om er. Jeg har krympet inn i meg selv og henger etter som et slips. Jeg gråter når ingen ser det, og kler meg iblant ut som meg selv og går med påklistret smil ut i verden. Jeg vet innerst inne at det går over, men heller ikke det tror jeg på lenger. Jeg føler meg som en mislykket person. Jeg har sug i magen og redde øyne. Jeg har glemt alt jeg vet om at jeg ikke blir mer verdt av en jobb, en kjaereste eller hvor mange likes jeg får på et eller annet dustete bilde jeg legger ut i en falsk forhåpning om at det gjør mørket lysere.

●●Jeg har vaert her før, og på den ene siden vet jeg at det går over. Det eneste som er viktig er å ikke forsøke å skyve tristessen bort. Jeg må rett og slett la den ta bolig så lenge den trenger. Uten å dyrke den, men heller ikke forsøke å jage den bort. Og på den annen side føles det som om jeg skal vaere i det destruktive og sørgelige resten av livet. Jeg mister motet og forsøker å jage den allikevel og får vondt i nakken. Til slutt resignerer jeg og kaster boksehanskene. Det får bare ta den tiden det tar. Er det en ting jeg vet så er det at livet aldri blir som jeg hadde planlagt. Som regel blir det heldigvis enda bedre. Til slutt. Og det til tross for det som gjør vondt å innse er forbi. Jeg vet jo at endring er smertefullt. Endring er skummelt. Det nytter ikke å prøve å snike seg unna for da blir det bare enda vondere enda lenger.

●●Så jeg gråter tårene mine, jeg prater med konene mine, og jeg kjenner at jeg endelig aksepterer at mørket har tatt bolig i meg - for en stund. Jeg innser at livet ikke er forbi selv om jeg må begynne med blanke ark nok en gang. Jeg våkner så smått fra dvalen og kjenner at jeg fortsatt finnes. Jeg har plutselig overtak på glatta, og smiler på ekte. Jeg baser i snøen og lager snølykter i hagen. Jeg får røde kinn av kulden og jeg kjenner jeg eier meg selv igjen. Jeg husker på hvem jeg er og jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med eksemplaret.

●●Jeg treffer folkene mine og jeg våger å drømme igjen. Jeg kjenner at hjertet overlevde dette også, og jeg vet hva jeg har laert. Jeg dropper å skamme meg over at jeg legger hjertet på et fat fordi jeg blir berørt. Jeg innser at det er en styrke at jeg våger å slippe noen inn. Jeg er meg og skal ikke definere min verdi av livsopplevelsene. Ingen skal det. Jeg våger å drømme igjen og gleder meg til å realisere dem. Jeg synes jeg hører vingeslag i det fjerne. Jeg synes fargen på himmelen er i ferd med å endres. Og jeg kjenner at nå kommer våren snart og da kan hva som helst skje. For jeg er en trekkfugl som alltid flyr mot lyset. Til slutt.