Kvinner i ledelse i nye Agder
Det har handlet om å få flere kvinner i lederjobber noen år nå. På Sørlandet er vi liksom ikke helt i mål.
Islutten av januar sendte ordfører Harald Furre en liste over kvinner til naeringsministeren. Den besto av 19 saerdeles velegnede kandidater til styrer, råd og andre fremskutte roller. Kvinner som for lengst har dokumentert sin kompetanse og dømmekraft.
Furre ønsker å øke landsdelens representasjon i sentrale, offentlige verv. I denne omgangen slo han et saerlig slag for kvinner, som ikke uventet kommer dårligere ut enn menn. At situasjonen speiler og henger sammen med generell lav kvinnedeltakelse, kan vi ta for gitt. Vi strever fortsatt med å ta ut potensialet i halvparten av befolkningen på Agder. B ildet er likevel ikke altfor galt. Holdninger har endret seg, også i mannsbastionen «Godt voksne hvite mannlige ledere». Lokale naeringslivsfolk har fått med seg betydningen av mangfold og kjønnsbalanse, og de fleste gir full støtte til målsettingen om bedre kvinnedeltakelse. I alle fall i det offentlige rommet. En fersk masterstudie (Rebecca Christiansen 15.05.17) indikerer nyanserte og progressive betraktninger hos naeringslivsledere.
Ikke minst har kvinner selv satt problemet under lupen, og kvinnelige ledere har de siste årene blitt heiet frem, blant annet med prisen «Årets kvinnelige leder på Sørlandet» (mer om det noen avsnitt lenger ned). Naeringsforeningen i Kristiansandsregionen opprettet nettverket Women in Business i fjor, og fra før av finnes gode arenaer og fora for kvinner. Fylkeskommunenes omfattende strategi for likestilling og mangfold (Lim-planen) er i tillegg et utmerket rammeverk for tiltak både i offentlig og privat sektor. M en sørlendingene har ikke all verdens tid. Mens vi fortsatt befinner oss på diskusjonsnivået, gjennomføres likestilling i stadig flere sammenhenger ellers i verden. Mangfold, inkludering og ulike perspektiver er for lengst anerkjent som avgjørende for konkurranseevne, bunnlinje og kvalitet.
For å utrydde et slitesterkt bilde av Agder som tilbakestående landsdel, må vi henge oss på denne trenden. Ja, vi må mer enn det: Vi må føre an. Ikke bare skal vi vise at vi er ledende på industri, ingeniørkompetanse og innovasjon. Vi skal også føre an i kampen mot lav yrkesdeltakelse og for en sterk, kall det gjerne robust, kvinnedeltakelse. S tadig flere jenter inntar yrker og utdanninger som før var mannsdominerte. Disse jentene tar det for gitt at arbeidslivet er åpent for alle. Det samme gjør guttene. Likestilling er ikke bare forventet. Det er blitt en selvfølge.
Kvalifisert arbeidskraft, pådrivere og entreprenører bosetter seg fortrinnsvis der de finner åpenhet, urbanitet, mangfold – og likestilling. På lederplass torsdag 25. januar påpeker Faedrelandsvennen at landsdelen har hatt en netto tilvekst av unge mennesker (20–29) på rundt null, altså ingenting, siden årtusenskiftet. Det indikerer manglende tro på landsdelens modernitet. For å endre dette bildet har vi en del saker som må fikses først. Tilbakeskuende holdninger og kjønnsroller er en del av problematikken. Det samme er uviljen mot kvinnelig ledelse i en del små bedrifter. Videre har det uformelle nettverket som mange bedrifter benytter til ansettelser en kjønnsslagside. Her kan mye røskes opp i.
Heldigvis vet vi myeom hva som skal til for å snu skuta. En drøyt ett år gammel studie fra Arbeidsforskningsinstituttet og finansiert av NHO påviser betydningen av praktiske tiltak for å oppnå kjønnsbalanse. «Just do it» siterer forfatterne Nike’s slagord og konkluderer med at handling er viktigere enn holdninger.
Et eksempel til etterfølgelse er i så måte DNBS rekrutteringspolicy. Både kvinner og menn oppmuntres der i gården til å søke lederstillinger, bankens målsetting er at kvinneandel i lederstillinger skal vaere 40 %. I DNB skal alltid beste kvinnelige søker vurderes mot beste mannlige søker.
Også vi i rekrutteringsbransjen kan oppfordre flere kvinner til å søke lederstillinger og vi kan ta flere kvinner med i våre rekrutteringsprosesser. P ersonlig har jeg et håp om at kåringen av årets kvinnelige leder snart blir overflødig, og kan erstattes med en pris til årets leder. Det til tross for at jeg var en av initiativtakerne til prisen. Vi må fokusere på rekrutteringstempoet. La oss legge lista høyt: Femti prosent rekruttering av kvinner til lederstillinger innen tre år, for eksempel!
Jeg er frimodig nok til å foreslå to andre tiltak som kan akselerere utviklingen. La oss for det første få et bredt anlagt faglig og nettverkbyggende forum der ledere av begge kjønn, saerlig unge ledere, møtes; et «Business-nettverk Kristiansand», gjerne etter modell av Women in Business.
Det andre forslaget går enkelt og greit ut på at eksempelvis Naeringsforeningen i Kristiansand-regionen utvikler et lederbarometer som viser hvor vi står i forhold til ønskede mål om kjønnsbalanse, aldersfordeling og andre parametere. Det vil forhåpentlig stimulere til ytterligere innsats for å løfte det påtroppende Agder-fylket opp og frem til nye høyder.
Mens vi fortsatt befinner oss på diskusjonsnivået, gjennomføres likestilling i stadig flere sammenhenger ellers i verden.