Kvelende kjaerlighet?

ROMAN «Kvelande kjaerleik»

Elena Ferrante. Oversetter: Kristin Sørsdal Samlaget

«Kvelande kjaerleik» er oversettelsen av debutromanen til Ferrante («L’amore molesto») som opprinnelig kom ut på italiensk i 1992. Det er ikke første gang denne romanen har blitt oversatt til norsk; i 1994 ble den oversatt av Brit Jahr til bokmål med tittelen «Hjemreise». Nå er oversatt til nynorsk med en tittel mer tro mot originalen.

Etter å ha lest alle de andre oversatte bøkene til Ferrante og satt stor pris på dem, merker jeg at denne romanen ikke når helt opp til det samme nivået som de senere romanene, verken Napoli-kvartetten eller «Svikne dagar», for den saks skyld.

«Kvelande kjaerleik» griper ikke like dypt, setter ikke i gang noe som dveler lenge etter at sidene er lest. Det er kanskje urettferdig å sammenligne romaner på denne måten, og rart er det kanskje heller ikke, at forfatteren skriver bedre i senere verk, men å tenke slik er nesten uunngåelig når man leser romanene i denne rekkefølgen.

Interessant er det at tematikken er gjenkjennelig, også fra en roman som kom så tidlig som denne, her ligger kimen til mye av det Ferrante siden har skrevet om: en datters forhold til sin mor – og den vanskelige kjaerligheten. Men her er ennå ikke tematikken om en mors forhold til sine døtre, og kjaerligheten betraktes av hovedpersonen utenfra heller enn fra innsiden, av å selv stå midt oppi det.

Ferrante er rivende god på å beskrive forelskelsen og galskapen som hører med, men i «Kvelande kjaerleik» føles det ikke like vilt og opprivende som i flere av hennes andre romaner. Mest ut av denne romanen fikk jeg nok av dens relasjon til Ferrantes senere verk, fremfor at romanen i seg selv ga meg så mye. Hadde jeg hatt noen av de andre romanene til Ferrante til gode, ville jeg nok heller fortrukket å lese dem før jeg gikk til denne.